Det internasjonale energibyrået (IEA) publiserte ny rapport i mai, med dramatisk energi-scenario: For å oppfylle Paris-avtalen fra 2015, må CO2-utslippene bremses helt ned til «netto null» i 2050. Det uttrykket betyr at de CO2-utslippene som er igjen da må utlignes, med å ta tilsvarende mengde av den klimagassen vekk fra atmosfæren.

Dette energi-scenariet har to svakheter/feil, som virker i samme retning. Den ene er overvurdering av mulighetene for bioenergi: Store jordbruksarealer må antakelig benyttes til dyrking av energivekster i stedet for matvekster, hvis dette scenariet skal følges opp! Og så må vel mye trevirke bli brensel i stedet for byggematerialer og papir?

Den andre og største «feilen» er grov undervurdering av framtidige globale energibehov, ettersom mye fossil energi som skal tas bort ikke skal erstattes med annen energi: Noe energi kan spares i gamle industriland; men India og andre nye industriland vil vel trenge vel så mye ny energi!

Det er også annen komplikasjon som må nevnes: At det med etter hvert store andeler sol- og vindkraft blir væravhengig og ustadig kraftproduksjon. Slik kraftproduksjon kan suppleres med å lagre mye vann i høytliggende magasiner, og bruke det til kraftproduksjon i både gamle og nye verk, i tidsrom med lite sol- og vindkraft.

I Nordvest-Europa er det relativt dårlige muligheter for solenergi; men relativt gode muligheter for vindkraft: Den største kraftressursen her er nok Doggerbank ute i Nordsjøen, som med areal som et vanlig norsk fylke kan ha plass til ti tusen store vindturbiner! Vanndybden der er så liten at dette blir enkle konstruksjoner, fundamentert på/i sjøbunnen.

Fra Doggerbank blir det rimelige kabeldistanser inn til både England og Tyskland; men det må nok legges grove kraftkabler også nordover, til Sør-Norge som må fungere som «grønt batteri»; for å få noe utjevnet kraft inn til England og Tyskland. Høytliggende magasiner, som er bygde for lagring av vann fra sommer til vinter, får da relativt kortvarig lagring som ny funksjon.

Det er lett å spå at det vil bli strid om til dels store nye vannkraftverk: Særlig pumpekraftverk med regulering av nå uregulerte lavtliggende sjøer, for å få mye vann til pumping når det er mye og billig vindkraft. Mulig alternativ til dette er å bygge ett eller to store kjernekraftverk på Østlandet, så mye vannkraft i sørlige og vestlige deler av landet blir disponibel for netto eksport, sørover til Tyskland og vestover til Storbritannia.

Det mest aktuelle byggestedet for kjernekraftverk i Norge er vel ved Glomma, og bare litt vest for utløpet fra Øyeren: Der kan 3 km tunnel for kjølevann fra dypt nede i den sjøen også fungere som «flomtunnel», og avlaste Glommas smale løp vestover fra Øyeren, som er årsak til at vannstanden i den sjøen stiger for mye i store flommer. Kjernekraftverk såpass nær riksgrensen kan avløse gammelt slikt kraftverk i Sverige.

Annet mulig byggested for kjernekraftverk er ved Minnesund, der slikt kraftverk kan kombineres med et relativt lite pumpeverk, for å kunne ta ut noe mer vann fra Mjøsa vinterstid, og med det få plass til noe mer flomvann der sommerstid. Dette blir det behov for, hvis og når det kommer en ny flom som Storofsen i 1789!

Trygve Bjark har altså rett, når han skriver at verden trenger mer kjernekraft, i innlegg publisert 19. juli. Med dype innsjøer som har kjølig vann også sommerstid, har Norge god naturlig forutsetning for også slik kraftproduksjon!

Jo Heringstad, Ås