Gå til sidens hovedinnhold

Hva skjer med spor etter krigsårene i Innlandet? - Framtidas kulturminner velges nå

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


I skogholtet mellom den sovjetiske krigskirkegården og Bakliveien på Jørstadmoen kan man følge en lav jordvoll og finne betongrester og noen søkk i bakken. Det er alt som er igjen av sykeleiren som den tyske okkupasjonsmakta bygde i tilknytning til den sovjetiske fangeleiren på Jørstadmoen i 1942. Her ble de tuberkuløse og svakeste krigsfangene overlatt til seg selv, og de som døde ble begravd på kirkegården tett ved. Jordvollen viser hvor piggtrådgjerdet gikk rundt sykeleiren, og fortsatt ses tufter etter fangetårnene utenfor vollen.

De spinkle sporene etter sykeleiren inngår i det omfattende fangeleirsystemet som tyskerne opparbeidet i Norge under 2. verdenskrig, og der Lillehammer var et av knutepunktene. Sovjetiske krigsfanger som kom til Lillehammer ble sendt videre til leirer i Nord-Norge, eller satt til slavearbeid i Sør-Norge. Omkring 13 700 sovjetiske krigsfanger døde i Norge i løpet av krigsårene. På krigskirkegården på Jørstadmoen ligger 954 av disse begravet.

Generasjonene som erfarte 2. verdenskrig i Norge er snart borte, og de fysiske restene som ligger igjen etter krigen har begynt å få en ny tyngde. De er på vei til å bli kulturminner – til å bli veid og vurdert som en del av vår felles historie. Forsvaret har tatt hensyn til skogholtet med sporene etter sykeleiren på Jørstadmoen ved revidering av reguleringsplan. Hva skjer med andre spor etter krigsårene i Innlandet?

Siden fredsåret i 1945 har krigsårene i Norge fått sine store kollektive fortellinger. Det skrives stadig mange bøker om krigen, nye perspektiver bryter også mot etablerte fortellinger. Etter hvert har det blitt plass til flere og motstridende stemmer.

Noen stemmer er mindre høylytte enn andre, men ikke mindre viktig av den grunn: Tufter og gjenværende brakker etter tyske forlegninger, fangeleirer og ammunisjonslagre, bunkere, forlatte sidespor på jernbanen, et hus som en gang var eid av en jødisk familie.

Det er naturlig at mange av de tyske anleggene og byggverkene fra krigsårene er borte, de var upraktiske, ga tunge minner og sto i veien for nybygg. Men tufter, murer og bygninger forankrer hendelsene i landskapet og bidrar til å gjøre krigshistorien mer håndgripelig for generasjoner som ikke opplevde krigen.

Kulturminnene møter oss på en annen måte enn de skriftlige kildene: stedene, bygningene og den brutale betongen hjelper oss på vei. Til å diskutere kompleksiteten i historien, fremme nyanser, og formidle tema som ikke har fått plass i de gamle fortellingene.

Uskjønne murer og tufter er innganger til motsetningsfylte og tunge sider ved historie som er ganske nær oss i tid. Som murene etter tyske brakker på Nordseter. Her anla den tyske okkupasjonsmakta en omfattende øvingsleir for Østfronten. Soldater trent på Nordseter ble en del av det tyske drapsmaskineriet i Øst-Europa. Noen steder har murene blitt fundament for hytter. De inngår i nye og uventede forbindelser mellom nytt og gammelt, krig og fritid.

Valgene om å inkludere de materielle brokkene av krigshistorie som fortsatt finnes rundt oss tas nå. Lista over alt som fortsatt forteller om 2. verdenskrig rundt oss er lang, hvis vi er villig til også å telle sammen fragmenterte rester og sette dem inn i de store historiske sammenhengene – som når langt utenfor Norges grenser. Viktige valg må tas, med bevissthet om hva disse sporene betyr. Valgene må tas nå mens tidsvitnene fortsatt er med oss og de materielle sporene fortsatt finnes. Vollen som viser hvor piggtrådgjerdet rundt sykeleiren for krigsfangene på Jørstadmoen gikk er bevart. Mange andre tufter, murer og bygg kan fortsatt bli en del av vår felles hukommelse.

Nina Hildre, Magnhild Apeland og Torill Nygård,
Kulturarv i Innlandet fylkeskommune