Lillehammer har i flere ti-år hatt god, sikker og stabil vannforsyning fra grunnvannsverket i Korgen. Vannforsyningen fikk en betydelig oppgradering til OL 94 og kommune har siden satset mye på fornying av ledningsnettet, lekkasjesøking og utbedringer.

I vannverket er det både UV og klorgassanlegg som takler bakteriologiske forurensinger i råvannet og som sikrer betryggende hygienisk kvalitet på drikkevannet vårt.

Fra begynnelsen av 1990-årene er det observert et økende manganinnhold i Korgenvannet. Mangan er ikke helsefarlig, men har egenskapen til å danne et svart manganholdig slam.

Dette slammet setter seg fast på rørveggene i ledningsnettet og ved fysisk påvirkning løsner slammet og gir et svart og svært ubehagelig vann til deler av nettet og til abonnentene sonevis.

Tiltakene er utspylig som i de alle flest tilfeller medfører at forurensingen opphører på kort tid. Kommunen kan også fremskaffe rent vann til abonnenter som blir utsatt for slik forurensing.

Det er kjent at manganinnholdet i vann fra grunnvannsverk øker med driftstiden uten at det er funnet en beviselig grunn ti dette.

I Drikkevannsforskriften fra 2016 er tiltaksverdien for mangan satt til 50 mikrogram pr liter. En enkel gjennomgang av analyseresultatene for mangan i renvannet/nettvannet fra Korgen viser dette:

1997: maks.verdi 40 mikrogram/l.
2003: 47, 63 på nettet.
2014: 129 maks.verdi, 46 medianverdi.
2018: 101 maks.verdi, 75 ca.min.verdi.

Økningen av mangan er bakgrunnen for at Mattilsynet har pålagt kommunen å foreta tiltak for å få ned innholdet av mangan til under tiltaksgrensen. Kommunen har derfor klare planer for nytt prosessanlegg i nytt behandlingsanlegg som også vil bli bygd på 1000 års flomnivå. Dette prosjektet kan bli igangsatt fysisk innen kort tid.

Lillehammer kommune har ikke et godkjent anlegg som reservevannforsyning. I Mesnaelva er det utstyr/anlegg til et opplegg for katastrofevann for deler av byen. Vannet i Mesnaelva er lite egnet som drikkevann uten omfattende prosessbehandling.

Mattilsynet har derfor også pålagt kommunen å fremlegge planer for et reservevannforsyningsanlegg for kommunen. Det arbeides nå med denne planen.

Konklusjon: Jeg forstår at Lillehammer kommune tar manganproblemet seriøst og vil løse det i henhold til Mattilsynets pålegg.

Likevel savner jeg en seriøs diskusjon om kommunens manglende reservevannforsyning. Skulle anlegget i Korgen falle ut vil det bli en alvorlig krise som svært vanskelig kan håndteres.

En omfattende brann (ref. renseanlegget på Skreia) i Korgen kan ikke utelukkes selv om anlegget er godt sikret.

Ut fra mitt mangeårige engasjement med VA i Lillehammer kommune og som VA-abonnent forstår jeg problemene med episoder med svart manganvann for enkeltabonnenter.

Jeg velger likevel her å se på noe som er større og mer alvorlig enn dette. Manganfjerning og fullverdig reservevannforsyning vil løselig anslått kreve investeringer på minst 500 millioner. Byen og kommunen har jo ikke noen form for reservevannforsyning.

Derfor bør både byens administrasjon og politikere være villig til å diskutere en prioritering: Manganfjerning eller reservevannforsyning.