31. oktober kan vi lese på framsiden av Finansavisen; «Dæhlie-hytter til 200 mill. stanset». Inne i avisen kan vi lese videre «Sjusjøens vannmareritt» og videre hvordan «lokale entreprenører lider, og Bjørn Dæhlie måtte avbryte salget av hytteprosjektet til nevnte 200 millioner kroner».

Stans av hyttebyggingen i et av landets største hyttebyer skyldes overbelastning av allerede eksisterende kloakk-, avløp- og vannledningssystem – kapasiteten er sprengt, og kostnadene med å bygge nytt har fått en prislapp ingen vil betale – ennå.

Videre kan vi lese at i perioden fra 2009 til 2019 har grunneierne fått et overskudd på over 540 millioner kroner basert på hytteutbygging, mens en byggestopp medfører millionunderskudd for lokale entreprenører. Diskusjonene nå går i retning av å basere fremtidig vannbehov på grunnvann, noe kommunen mener ikke nødvendigvis er en langsiktig bærekraftig løsning, og hvor man allerede i dag ser utfordringer med overforbruk av vann.

Så hva har dette med stykkpris villrein å gjøre? Sjusjøen hytteområde har sammen med andre nærliggende hytteområder inntatt den samme fjellheimen som Europas siste villreinbestand gjorde da villreinen etablerte seg i Norge etter siste istid. Villreinen med sine urgamle trekkruter, sine godt utvalgte kalvingsområder og fjellbeiter, i områder hvor de absolutt ikke vil se hverken skiløpere, turstier eller lysforstyrrelser fra høystandard hytteområder. Villreinen opplever nå for hvert år som går at de får mindre og mindre plass, og i løpet av noen få tiår vil villreinen kunne være borte fra fjellområdene våre for alltid om vi ikke virkelig tar tak og endrer vårt arealbruk. I tillegg til å være en svært sårbar art i seg selv, er også villreinen det vi kaller en nøkkelart i disse fjellsystemene, hvor dårlige livsvilkår for villreinbestanden også vil være det samme som dårlig livsvilkår for veldig mange andre arter som lever i den samme fjellheimen.

Men hvordan i all verdens navn og rike skal den stiltfarende og lite kranglevorne villreinen klare å hamle opp med grunneiere, utbyggere og entreprenører som slår i bordet med 20, 30 og helt opp til flere hundre millioner kroner i tapte fortjenester om de ikke får bygge seg videre inn i villreinfjellet?

For hver hytte som settes opp i områdene inn mot denne sky høgfjellsbeboeren, betyr det bare enda større press på villreinens områder, og dyrene fortrenges inn i enda mindre områder både i størrelse og egnethet når gjelder beite og kalving. Så hva er en villrein verd?

Det mangler ikke på forskning og kunnskap rundt hva villreinen som høgfjellsart krever for å fortsatt ha et langsiktig, livskraftig leveområde. Det mangler heller ikke på kunnskap rundt hvilke forvaltningstiltak som må iverksettes i hvilke områder og til hvilken tid. Det mangler nok heller ikke på et felles ønske om at villreinen skal tas vare på for fremtiden om en spør både tilstøtende villreinfjell-kommuner, grunneiere, hytteutbyggere eller hytteeiere. Alle er glade i den naturen de og vi alle skal forvalte, men det som er helt sikkert er at villreinfjellene har nådd grensen for hva de kan tåle av menneskelige forstyrrelser og inngrep – nå må vi tørre å si «nok er nok» - kanskje vi rett og slett har nok hytter her i landet? Kanskje vi kunne dele på de hyttene som er, haugevis av hytter står ubrukte, eller kanskje vi skal bygge de nye hyttene vekk fra de mest sårbare fjellområdene. Kan hende vil det være mer stas om 50 år og si at «Hei – jeg bygde hytta mi vekk fra villreinfjellet, og kan slå meg selv på brystet å si; jeg tok vare på villreinen», enn «Hei – da jeg bygde hytta mi kunne jeg se villrein når jeg gikk på ski i påska, men i dag er det ingen villrein igjen».

Utfordringen er selvsagt hvordan slike verneinteresser skal kunne hamle opp med de enorme investeringsinteressene som omsetter for verdier i mange hundremillionersklassen! Og Sjusjøen er ikke unike i denne sammenheng – alle villreinfjellene sliter med mer eller mindre den samme utfordringen. De lever i de mest attraktive fjellområdene der ikke bare hyttebyene, men også skiløyper, sykkelstier, energiutbygging, veier og andre menneskelige aktiviteter ekspanderer år for år. I denne kampen har ikke høgfjellsøkologien og villreinen en sjanse! Skal vi ta vare på den høgsfjellsøkologien og på villreinen som er igjen, må vi ta et felles løft hvor vi virkelig tør å diskutere alle de verdiene som pøses inn i denne utbyggingen – eller nedbyggingen – av fjellområder som vi nå er vitne til. Verdier i kroner og øre i form av utbyggingsfirma, infrastruktur, økonomiske aktiviteter i distriktskommunene, opp mot hvilken verdi vi mener vår natur har.

Om vi ønsker å bevare høgfjellet, villreinen og de økosystemene som disse områdene representerer, må vi gjøre et verdivalg som overgår kroner og øre, og så må investorer og grunneiere og andre som tjener gode penger på all nybygging i den norske fjellheimen sammen enes om at verdien av et fortsatt villreinfjell om 50 eller 100 år, er større enn all verdens millioner de kan tjene på kort sikt på bekostning av disse unike fjellområdene. Så hvordan skal vi kunne tro at dette virkelig er realistisk? Å sette store økonomiske inntjeninger opp mot det å ivareta disse flotte høgfjellsområdene med villrein og andre sårbare arter må i beste fall kunne sies å være krevende – dette er utfordringer vi virkelig må tørre å sette på dagsorden.

Til sjuende og slutt handler dette om hva vi mener en villrein, fjellets økosystemer med grunnvann og økologisk mangfold er verd. Kan drømmen om høgstandard hytter og fritidsboliger, mange millioner fortjeneste og byggeaktiviteter flyttes til andre og mer robuste områder, eller er ikke prisen for å ta vare på villfjellet verd å betale. Tiden begynner å bli knapp – kalvingsrater og kalvevekter på villrein reduseres, leveområder skrenkes inn for hvert år, menneskelige aktiviteter og økende infrastruktur i villreinfjellet øker – det er på høg tid vi må spørre oss selv - til hvilken pris er vi villige å betale for å fortsatt ta vare på villrein og villreinfjellet for fremtiden.

Jan Olav Solstad, leder, Villreinforum Rondane og Sølenkletten
Kristin E. Gangås, førsteamanuensis Høgskolen i Innlandet, Evenstad, og styreleder Norges natur- og økologigymnas AS