I disse dager kan man spørre seg om politikerne vet hvem de er til for. Av eldre kloke hoder har jeg hørt at de er folkets lakeier. De er valgt inn i tillit av nettopp folket. En hovedoppgave for folkets lakeier bør være å sørge for trygg og sunn mat som er et basisbehov til sine velgere. Lakeiene har derimot i mange år sett det som sin oppgave å skaffe billigst mulig mat til matvarekjedene som deretter har kunnet solgt det så dyrt som mulig til lakeienes velgere.

Dette har pågått over mange år og har avlet frem en bondestand som løper stadig fortere for å produsere litt mer, litt billigere hvert år. På veien faller det stadig bønder av som prøver å selge seg så dyrt som mulig til de som stadig øker farten.

Bondekulturen som har vært en raus og uredd kultur som ikke har vært redd for å ta en dugnad for folk og land, knuges nå under skjerpede marginer og økte kostnader.

Til tross for samfunnets høyeste effektiviseringsgrad har ikke bøndene nådd igjen lønnsnivået til sine forbrukere, tvert i mot sakker de mer og mer akterut. Politikerne forventer likevel at bøndene leverer samme gode kvalitet på varene. Men det uføret vi nå har havna opp i er desverre så dramatisk at pengemangel vil føre til reduserte avlinger og ditto sjølforsyningsgrad.

Bondestanden står å ser ned i et svart hull der de ikke ser bunnen ,likevel ønsker de som styrer landet at vi skal gi full gass og stupe utti, på grunnlag av noen vage lovnader om noen penger i juli kanskje. Ingen vet hvor mye.

Hvordan kom vi hit, hva kan vi gjøre? I stor grad kom vi hit ved hjelp av oss sjøl. Ønsket om å lage noe bedre, bli litt større, tjene litt mer. Det politiske systemet heia og la til rette,men har ikke fulgt opp med nødvendige priser og ordninger som gjør at vi kan følge samfunnets utvikling.

Dette har gjort noe med den norske bonden. Det å ikke bli tilstrekkelig verdsatt gjør noe med holdningene generelt. Det å ikke bli tatt på alvor gjør at en ikke tar seg selv på alvor også. Alle kan sjølsagt ikke strykes over en kam, men litt generelt er det slik. Av denne bondestanden velges folk inn i organisasjoner og styrer til å kjempe vår sak. Aldri har det vært tydeligere enn i år, at nettopp dette er et problem. Det hjelper selvfølgelig ikke at finansminister og landbruksminister sitter med samme holdning om at vi godt kan suge på labben en stund til.

Akkurat i år da alle har lovet at inntektsetterslepet skal begynne å tettes , har vi fått tidenes kostnadssmell som vi ikke har fått mulighet til å starte opphentingen på. Heldigvis fikk vi en liten strømstøtte som hjelper, det utgjør kanskje 10% av de totale kostnadsøkningene hittil.

Hovedavtalen gir mulighet for forhandlingspartene å innitiere tilleggsforhandlinger når situasjonen blir så ekstrem som nå. Det kunne vært gjort av både landbruksminister, NBS og BL, Hittil har bare NBS ytra ønske om det desverre. Tilleggsforhandlinger kunne gitt oss mulighet til å øke målpriser som hadde gitt kjærkommen inntekt utover våren. Det kunne også klarlagt det hele kostnadsbilde og gjort det lettere å plassert dem der de hører hjemme. Faren nå er at alt blir rørt sammen i en graut som det skal forhandles om under våronna.

Landbruksministeren burde også hatt interesse av tilleggsforhandlinger. De har en erklæring om 50% sjølforsyning og ren trygg mat. Vi har en vei å gå, vi må nok starte med oss sjøl.

Ole Asmund Sylte, Fåvang