Hvem var Dale-Gudbrand?

DALE-GUDBRAND: Arkeologer forsøker å finne igjen Dale-Gudbrands kirke. Men hvem var nå denne Dale-Gudbrand - som enkelte historikere skriver litt nedsettende om, spør innsenderen.

DALE-GUDBRAND: Arkeologer forsøker å finne igjen Dale-Gudbrands kirke. Men hvem var nå denne Dale-Gudbrand - som enkelte historikere skriver litt nedsettende om, spør innsenderen. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Første gang jeg leste Snorres Kongesagaer var på 1960-tallet med lommelykt under dyna. Fordi fascismen hadde lefla med den gamle norrøne kulturen i mellomkrigstida var foreldra mine noe bekymra. Jeg trodde den gang at alt som sto i Snorre var sant. Også fortellingen om Dale-Gudbrand. Men barndommens skrekkblandede fryd skulle snart få bytte plass med mer kritiske sans. Hvis du var historisk interessert i de glade 1970-åra, ja så ble det vanlig å fortolke sagaene som islandske myter, løgn og forbanna dikt. I dag ser jeg litt mer nyansert på det. Det kan se ut som de gamle islandske sagaer igjen har fått vind i seilene, nå med støtte fra arkeologien.

Ser så i GD at arkeologer forsøker å finne igjen Dale-Gudbrands kirke. Men hvem var nå denne Dale-Gudbrand – som enkelte historikere skriver litt nedsettende om? Dale-Gudbrand dukker jo opp i en mengde sagaer fra Harald Hårfagres tid og utover med etternavn som Herse, or Dalum, af Dalum og i Dalene. Den gode gudbrandsdøl dukker opp i saga etter saga gjennom minst to hundre år og setter Sør-Fron på kartet. En naturlig forklaring er at Gudbrand hadde flere forfedre med samme fornavn.

Selv synes jeg det er mer interessant og forsøke å forestille meg samfunnslivet på den tida. Helt øverst sto storbonden som den gang ble kalt hould. En hould måtte kunne regne slekta si som fri bonde tilbake i minst seks ledd. Nederst i dette ættestyrte norrøne hierarki fantes trellen. Treller skulle styres ved hjelp av slag og spark, sto det i loven, og hadde slik en status et sted mellom husdyr og menneske. De første prestene i bygdekirka på Sør-Fron var muligens treller. I Eidsivatingsloven står det at prester skal styres ved hogg, som kan forstås som at det var bonden den gang som ansatte prester og ikke kirka. En frigitt trell ble kalt lausing og sønnen hans lausingssønn. Når treller hadde vært fri i to generasjoner ble hun kalt reksthegn og etter fire til seks generasjoner årbårne.

Blant de gjeveste houldene på bygda ble det valgt en herse. En herse skulle være lovkyndige, holde hird og styre de andre houldene på bygdetinget, blant annet kreve inn skatter. Han ble også kalt høvding – og noen steder fra år 800 også konge. Da Harald Hårfagre dro gjennom Gudbrandsdalen og tok odel på storgarda her rundt år 860, var målet hans å bli herse over alle herser i hele dette langstrakte landet. Han endte opp med å forelske seg i Snøfrid på Dovre, og etter slaget ved Hafrsfjord ble han til slutt konge på Sørvestlandet.

For å holde oss lokalt, så la oss ta en kort titt på noen andre historiske og celebriteter her. Noen år etter at Dale-Gudbrand gikk ut av historia ble Steig det nye høvdingsete på Sør-Fron. Fra Steig kom en av de få dronningene som er født her til lands, Ingeborg Guttormsdatter. (De norske kongene på den tida oppholdt seg mest i utlandet og gifta seg inn i utenlandske fyrstefamilier). På Steig bodde på slutten av 1000 tallet en Tore Tordsson. Han var gift med Isrid, søster til Åsta Gudbrandsdatter. Det ble også fostra en konge på Steig, Harald Toresfostre, som ikke ble drept men døde på vei over Dovrefjell.

Når vi først er inne på myter og historiske celebriteter fra området, så må jeg også ta med Sigurd Markusfostre fra Skog, sønn av Sigurd Mund og slik en mulig halvbror av Håkon Herdebrei og birkebeinerkongen Sverre Sigurdsson. Gården til Markus Skog lå ved det som i dag er grensa mellom Lillehammer og Brøttum. Loven var den gang slik at alle måtte bo og ha adresse i tilknytning til gården til en fri bonde, en hould. Markus Skog, houlden fra nordenden av Mjøsa, ble som Tore fra Fron også hengt. Sigurd Sigurdsson Markusforstre gikk det heller ikke så godt med. Guttungen, som må ha vært mellom 8 og 14 år, ble halshogd i Bergen av Erling Skakke i år 1163.

Vel, slik kan en fabulere rundt gammel lokal historie når en har vokst opp med Snorre og en lommelykt under dyna. La oss ønske arkeologene på Sør-Fron lykke til.

Svein Tore Fausekrud, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken