Gå til sidens hovedinnhold

Hvilken veg velger Norge?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Den påtroppende norske regjering vil møte større utenriks -og sikkerhetspolitiske utfordringer enn kanskje noen annen norsk regjering etter siste krig. De forutsetninger og det grunnlaget som denne politikken har vært basert på, er mildt og forsiktig sagt dramatisk endret. NATO er svekket, USA har skiftet fokus, og Europa har forstått at verdensdelen må ta bedre vare på seg selv. Så hva gjør Norge?

USA, Storbritannia og Australia inngikk nå i september et nytt forsvarssamarbeid kalt AUKUS. Det går i korthet ut på å utstyre Australia med amerikanske atomubåter på sikt og utvikle det samarbeidet mellom USA, Australia og Storbritannia som allerede eksisterer. Dette bekrefter det vi har sett en tid at USA nå retter det meste av sin utenrikspolitiske oppmerksomhet mot Asia og da i første rekke Kina. Reaksjonene fra Kina kom da også umiddelbart. Det samme gjorde uttalelsene fra en lynende forbannet fransk utenriksminister som hevdet at Frankrike var blitt dolket i ryggen. Franskmennene hadde en avtale med Australia om å levere ubåter til en verdi av flere milliarder euro. Den ble annullert av australierne nær sagt med et pennestrøk.

Nå har Frankrike hjemkalt sine ambassadører i Australia og USA. I sannhet en dramatisk handling som følger i kjølvannet av den stigende irritasjon over amerikanerne som over noe tid har bygget seg opp i EU og da spesielt hos franskmennene. Dette kom også til uttrykk da EU-president Ursula von der Leyen nylig holdt sin «rikets-tilstands-tale». Hun gjorde det klart at tiden var for lengst moden for en sterkere union som tar vare på sin egen sikkerhet og styrker sin forsvarsevne på flere områder. I klartekst betyr dette større avstand til USA. Men det betyr også et svekker NATO, hvis de europeiske medlemmene av forsvarspakten, skulle enes og innlede et forsvars- og sikkerhetssamarbeid som har Europa og bare det som sitt siktemål. Dette er langt mer sannsynlig enn utenkelig, etter de siste måneders for ikke å si ukers begivenheter på den internasjonale arena.

For Norge kan dette måtte føre til en vesentlig endring og nytenkning av vår forsvars -og sikkerhetspolitikk. Et spørsmål og kanskje det viktigste, er om vi skal fortsette som «utenforlandet», og hevde som vi har gjort nær sagt i 70 år, at vår utenriks -og sikkerhetspolitikk ligger fast? Eller om vi skal ta konsekvensen av det som nå skjer, og det faktum av vi er et land i Europa?

For øyeblikket er en såkalt tilleggsavtale mellom USA og Norge på høring her i landet. Avtalen er det Aftenposten kaller «en viktig oppdatering av det sikkerhetspolitiske samarbeider med USA». I virkeligheten gir avtalen amerikanerne tilgang til flere av våre største militære flyplasser. Den skal ifølge den avtroppende regjering, ikke endre norsk basepolitikk som går i korthet ut på ikke å stasjonere utenlandske styrker på norsk jord. Så gjenstår det å se om de aktuelle flyplassene inngår i begrepet baser. Uansett krever avtalen enkelte lovendringer som Stortinget får seg forelagt til våren.

Et tettere bilateralt forsvars og sikkerhetssamarbeid med USA i tillegg til vårt NATO-medlemskap, vil knytte oss enda nærmere opp mot amerikanerne enn det vi har vært og er i dag. Det vil samtidig kunne føre til en økt avstand til EU og vår egen verdensdel, hvis unionen gjør alvor av president von der Leyens visjoner og klare oppfordringer til sine medlemmer om å styrke og samordne verdensdelens forsvars -og sikkerhetspolitikk. Hva en ny norsk regjering velger å gjøre, hvordan den vil manøvrere i dette brokete farvannet, gjenstår å se. Enkelt blir det uansett ikke!

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer