I overskriften hører vi Semira, en kvinne i femtiårene som kom som flyktning til Norge, og som går på norskkurs ved et kommunalt læringssenter. I barndommen i Eritrea fikk Semira aldri muligheten til å gå på skole, og dette gjør det vanskelig for henne å bruke for eksempel ordbøker som en hjelp i norskopplæringen.

Ut ifra en frustrasjon over den krevende læringssituasjonen for deltakere med liten skolebakgrunn, tok to lærere ved Semiras læringssenter initiativ til å prøve ut bruk av tospråklige assistenter eller språkhjelpere i klasserommet. Språkhjelperne hadde samme morsmål som deltakerne de skulle hjelpe og gode ferdigheter i norsk, og i et nylig avsluttet doktorgradsprosjekt har jeg undersøkt norskopplæring med bruk av slike språkhjelpere.

Lærerne oppdaget fort at det å bruke språkhjelpere var «som natt og dag» sammenlignet med tidligere. En av lærerne forklarer at før han begynte å bruke språkhjelpere, kunne undervisningen ofte begrenses til «å stå å peke på enkeltord, der deltakerne gjentok, og vi repeterte og repeterte til noen forhåpentligvis lærte ordene, men at de i veldig liten grad forsto verken hva vi drev med eller hva ordene betydde».

Etter hvert fikk også ledelsen ved læringssenteret øynene opp for fordelene med å bruke språkhjelpere, og ordningen ble satt mer i system. Nå får mange voksne nyankomne med liten eller ingen skolebakgrunn ved dette læringssenteret hjelp av en språkhjelper noen timer hver dag i prosessen med å lære norsk.

I tillegg til at språkhjelpere bidrar med oversettelser og forklaringer på morsmålet, gjør de også at det blir mulig å sammenligne språksystemet på norsk og på morsmålet, og på mange måter fungerer de som «brobyggere mellom kulturer og språk», som en lærer uttrykker det.

Semira og andre deltakere med liten eller ingen skolebakgrunn ved det samme læringssenteret legger også vekt på andre sider ved språkhjelperens tilstedeværelse:

Lila fra Syria kom alene som flyktning til Norge mens barna hennes fortsatt var i Libanon. Hun forteller at språkhjelperne gjorde at hun følte seg trygg og lettet midt i en svært vanskelig situasjon den første tiden på norskkurset.

Abbas kom også alene til Norge mens resten av familien var i en flyktningeleir i Libanon. Han omtaler seg selv som «en gammel mann som ikke kan snakke språket de snakker i dette landet», og legger vekt på at språkhjelperne bidro til at han ikke trengte å føle seg så forvirret og stresset.

Semira, Abbas og Lila er heldige, for det er fortsatt et fåtall læringssentre som gir tilbud om norskopplæring med bruk av språkhjelpere for voksne nyankomne med liten eller ingen skolebakgrunn. Slike ordninger bør imidlertid inn i planer og prioriteringer på både statlig og kommunalt nivå. Dette vil bidra til at deltakere som Semira, Abbas og Lila får større tilgjengelighet til norskopplæringen, og dermed større muligheter til å bli godt integrert i det norske samfunnet.

Marianne Eek, førsteamanuensis, Høgskolen i Innlandet, Hamar