Gå til sidens hovedinnhold

Hvis storørreten i Gudbrandsdalslågen hadde vært laks, ville dagens praksis for fiskeutsettinger vært endret for lengst

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvis storørreten i Gudbrandsdalslågen hadde vært laks ville dagens praksis for fiskeutsettinger vært endret for lengst. Etablert kunnskap om uønskede genetiske effekter av fiskeutsettinger har for lengst fått konsekvenser for hvordan denne virksomheten drives i lakseelvene i Norge. Denne kunnskapen kan derfor ikke lenger neglisjeres i forvaltningen av storørret.

En av konklusjonen i en NINA-rapport fra 2018 om status for storørreten i Norge var at behovet for en kritisk gjennomgang av kultiveringspraksisen i storørretvassdragene var stort. I denne rapporten ble det presentert beregninger som viste at dette i aller høyeste grad også gjaldt for settefiskproduksjonen ved Hunderfossen kraftverk.

Debatten i etterkant av Statsforvalterens vedtak om stans i utsettingene har vist et stort engasjement, også fra dem som vanligvis ikke står i første rekke når det gjelder å ta vare på vassdragsnaturen i Innlandet. Vi forventer at ordførerne rundt Mjøsa og oppover i dalen følger opp sitt engasjement ved å slå ring om storørretens gyteområder i Gudbrandsdalslågen og i de 35 andre storørretførende elvene og bekkene rundt Mjøsa når det planlegges nye masseuttak, vegbygging, flomsikring og andre fysiske inngrep. Vassdragsregulering, arealinngrep og overbeskatning er identifisert som de største truslene mot storørreten i Norge.

Settefiskanlegget ved Hunderfossen kraftverk er et av Norges mest veldrevne, og utsettingsprogrammet må sies å ha vært en suksess. Det har utvilsomt bidratt til å opprettholde et betydelig fiske etter storørret i Lågen og Mjøsa etter byggingen av Hunderfossen kraftverk. Vi mener imidlertid at en langsiktig bevaring av storørreten i Lågen må skje ved bedring av miljøforholdene som gjør at denne unike fisken er i stand til å fullføre livssyklusen i det fri. Dette forplikter selvsagt i forhold til både kraftverksdrift, forbedring av løsninger for fiskevandringer forbi kraftverket og at ørretens leveområder gis et tilstrekkelig vern på hele strekningen fra Mjøsa til Harpefoss. Vi skal heller ikke glemme viktigheten av en bærekraftig høsting i Mjøsa og Lågen.

Ironisk nok er suksessen til settefiskprogrammet en viktig grunn til bekymring for mulige uønskede genetiske effekter. For å få rogn og melke til settefiskproduksjon, har det årlig blitt tatt ut ca. 20–35 stamfisk fra fisketrappa ved kraftverket. Ved Hunderfossen er problemet at et lite antall stamfisk gir opphav til en for stor andel av gytefisken i elva.

Når det brukes et for lavt antall stamfisk til settefiskproduksjonen, vil yngelen på anlegget gå igjennom en såkalt flaskehalseffekt. Dette fører til tap av genetisk variasjon hos settefisken sammenlignet med villfisken. Når man setter ut et stort antall settefisk med et begrenset antall foreldre, og som i tillegg har hatt en unaturlig høy overlevelse i beskyttede forhold i settefiskanlegget, er det en reell fare for at dette vil påvirke den fremtidige genetiske variasjonen til storørreten i Lågen. Det som kompliserer ytterligere er at uttaket av stamfisk er tilfeldig. Uttaket tar ikke hensyn til at det mest sannsynlig finnes genetisk distinkte gytepopulasjoner oppover i Gudbrandsdalslågen. Til sammenligning har studier vist at de ulike gyteelvene til storørret rundt Mjøsa representerer genetisk unike stammer.

Alle som er opptatt av storørret bør være glade for den positive utviklingen til bestanden(e) de senere årene. De tre siste årene har det årlig passert over 900 gytefisk i fisketrappa ved Hunderfossen, og i tillegg er det flere hundre ørret som gyter nedstrøms kraftverket. De siste årene har det gått flere villfisk forbi Hunderfossen enn den samlede oppgangen av villfisk og settefisk bare for noen år tilbake.

Årsaken til den positive utviklingen vet vi ikke, men vi kan utelukke at det er den økte minstevannføringen som Opplandskraft har tatt initiativ til som er årsaken. Til det har gått for få år med økt minstevannføring til at dette kan ha hatt effekt på gytefiskoppgangen. Men dette tiltaket er forventet å gi en ytterlige bedring av forholdene i årene som kommer.

Sannsynligvis skyldes den positive utviklingen en kombinasjon av flere forhold, bl.a. sterke årganger av ørret pga. gunstige gyte- og oppvekstforhold, god mattilgang og overlevelse for ørreten i Mjøsa, redusert beskatning i Lågen, et tilnærmet opphør av garnfiske i Mjøsa og at stadig flere mjøsfiskere begrenser fangstuttaket. Vi skulle selvsagt ønsket å kunne gi en mer kvalifisert forklaring på den positive utviklingen, men kunnskapsgrunnlaget er for dårlig.

Våre kritikere vil helt sikkert påpeke at de er mye vi ikke vet. Ja, og det er helt riktig. Det er bl.a. ikke påvist negative genetiske effekter av settefiskprogrammet. Kanskje ikke så rart, for det er heller ikke undersøkt. Men som fagfolk kan vi ikke neglisjere kunnskapen som i dag finnes om potensielle negative genetiske effekter av dagens settefiskprogram.

På initiativ fra Statsforvalteren og Opplandskraft er det er satt i gang en studie av genetikken til storørreten i Lågen. Dette vil gi ny kunnskap om eventuelle endringer som har skjedd i storørretbestanden siste 100 år og eventuelle genetiske forskjeller mellom de ulike gyteområdene oppover i Lågen. Dette vil være viktig kunnskap hvis det blir behov for å starte opp igjen og designe et utsettingsprogram i framtiden.

Ja, det er kanskje drastisk å avslutte settefiskprogrammet over natten. En modell med gradvis nedtrapping av utsettingene, nye habitat-/vandringsforbedrende tiltak og intensivert av overvåking hadde etter vår mening vært mest fornuftig. Det finnes også alternativer til full stopp i utsettingene for å redusere faren for negative genetiske effekter. Dette kunne vært
1) å ta ut flere stamfisk (men disse bør kanskje heller få gyte i det fri?),
2) sette ut færre settefisk
3) gi villfisken større vern enn settefisken gjennom differensierte fiskeregler (dette ville redusert andelen settefisk i gytebestanden) og/eller
4) gentesting av stamfisk før de tas inn i settefiskanlegget. Det er allikevel betryggende at det vil være mulig å starte opp igjen utsettingene i framtiden, men med et bedre kunnskapsgrunnlag.

Uansett er det viktig å påpeke at selv om settefiskprogrammet blir varig eller midlertidig avsluttet, er det fortsatt et stort behov for fokus på andre avbøtende tiltak. Dette er også presisert i Forslag til strategi for bevaring og utvikling av bestandene av storørret som Miljødirektoratet nylig har oversendt Klima- og miljødepartementet.

Strategiplanen anbefaler endringer i utsettingspraksis, men det presiseres at eventuell nedtrapping må erstattes med andre avbøtende tiltak. I tillegg er det vår anbefaling at avslutningen av fiskeutsettingen følges opp med innføring av nye fiskeregler i Mjøsa og tilløpselvene som har som mål å sikre et bærekraftig uttak av storørret. Aller helst hadde vi sett at det ble innført en årskvote (slik det er blitt gjort i nedre deler av Lågen) og at de største fiskene ble gitt et ekstra sterkt vern.

Vi må forvalte storørreten i Lågen slik at det er mulig å høste. Slik vi ser det er ikke storørretens framtid i Lågen avhengig av settefiskprogrammet, men av hvordan vi forvalte leveområdene, kraftverkene og fisket framover.

Jon Museth, Børre K. Dervo og Annette Taugbøl, NINA Lillehammer