Det frivillige Norge blør fra flere sår. Samtidig med at smittevern gjør det vanskelig å skaffe inntekter, renner pengene ut til rekordhøye strømregninger.

Ruste bygdahus i Nord-Fron er bare ett av altfor mange eksempler. Vanligvis er leieinntektene på 130-140.000 kroner i året. I snart to år har smittesituasjonen gjort det umulig å åpne dørene for de aktivitetene som normalt har sørget for slike inntekter. Denne vinteren skal dyr strøm betales med penger fra ei kasse som er bunnskrapt. Termostatene er skrudd så langt ned som mulig, uten at det ender med frostskader. Det som var igjen av aktivitet er stoppet.

Vi skulle gjerne sagt at denne historien er spesiell og enestående, men slik er det dessverre ikke. Staten har laget gode og treffende kompensasjonsordninger, men vi har ikke et sikkerhetsnett som fanger opp alt og alle i en vanskelig situasjon. Det kan også være vanskelig å orientere seg i de muligheter som finnes.

Alle peker på staten, og det er både rett og rimelig at ansvaret for krisetiltak først og fremst må ligge der hvor også både det meste av myndigheten og de store pengene er. Samtidig er det rimelig å minne om at det som for mange er en ekstraordinært vanskelig situasjon for mange, har gitt en lettere situasjon for andre. Energi Norge, som er en landsomfattende arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kraftnæringen i Norge, har anslått at de høye strømprisene vil gi kommunene en merinntekt på 6 milliarder kroner i månedene desember, januar, februar og mars.

Kommunene har nok å bruke pengene på. Det gjelder også kraftkommunene, som for eksempel Nord-Fron, hvor Ruste bygdahus ligger. Disse kommunene bør likevel se på mulighetene for å bruke noe av dette midlertidige handlingsrommet til å styrke små, lokale fellesskap.

Vi vet at bygdahuset vi skrev om i Nord-Fron har mange gode støttespillere, og at mange er opptatt av å bidra til at de kommer over kneiken. Vi savner likevel lokalpolitiske initiativ, her, og andre steder. Vi savner utspill fra politikere som merker at pulsen i lokalsamfunnet er lavere enn den bør være, og som ikke venter på at sambygdinger skal komme bedende med lua i handa. Vi venter på et initiativ til samtaler om hvordan en liten andel av den midlertidige inntektsflommen kan brukes for å stimulere disse små, men viktige fellesskapene.