Gå til sidens hovedinnhold

Hvor likestilte er vi i Norge, egentlig?

Artikkelen er over 1 år gammel

leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Hvor likestilte er vi i Norge, egentlig?
Historien om «Ida» (bygg.no), lærlingen på en norsk byggeplass opprører meg. «Ida» har blitt utsatt for sexifisert trakassering, fysisk og psykisk i 2 år. Det som er enda verre, er måten ledelsen har håndtert denne ukulturen på. «Ida» fikk som råd ikke å være så hyggelig. Hun ble forflyttet, og hun ble problemet. Hennes lærlingekollega presenterte henne for nyansatte med «Dette er anleggets «madrass», hun ligger med alle». Det gjør vondt i hodet, i hjertet og i magan å lese historien til Ida. Har vi virkelig ikke kommet lenger?
Det er altså ikke slik at vi må finne seg i å bli klådd på, kilt, klapset på og kommentert på verken på en arbeidsplass eller ellers i samfunnet. Det er totalt uakseptabelt. Eller at man må gå rundt sint, sur og avvisende for å holde menn unna! Hvem vil ha det slik?
Jeg jobbet selv på anlegg når jeg var tidlig i 20 åra, i 1986 og 1987. Ja, det var et røft miljø, med pinup kalender på brakka. Jeg hadde verken vernebekledning, egen garderobe eller toalett. Men, det var så langt unna det «Ida» beskriver at man skulle tro vi levde i forskjellige verdener. Og det gjorde vi nok også på en måte. Og da er det trist at å konstatere at likestillingen går bakover, ikke framover.
På videregående var jeg en av 4 jenter som valgte realfag. Vi fikk raskt høre at realfag ikke lå for jenter, og at dette kom vi ikke til å fikse. På NTH noen år senere, fikk vi høre det samme av en professor. «Dette er et tøft studium, og særlig for dere jenter, for dere evner ikke å se i tre dimensjoner».
For noe sludder! Det er like store individuelle forskjeller blant jenter som blant gutter. Og det er nærliggende å tro at de få jentene som velger tekniske yrker eller anleggsbransjen har preferanser som gjør at de mest sannsynlig vil lykkes, og til og med lykkes godt. Vi ønsker et mangfold i alle bransjer. Bygg og anleggsbransjen er ikke for alle, men det gjelder alle kjønn.
Hvordan kan det ha blitt slik?
«Ida» beskriver at det er de andre lærlingene – guttene, som er de verste. Dette er altså barn av min generasjon, vi som jobbet knallhardt med likestilling på 80 og 90 tallet. Det er våre barn som bringer likestillingen bakover. Og vi lar det skje.
Dette er de som har de mest trakasserende tekster du kan tenke deg som russelåter. Dette er de som stiller «krav» til unge jenter for å få bli med å rulle. Og det er så uskyldig. De mener det jo ikke? Det er bare ord!
Ord kan ødelegge mennesker, og ord kan føre til handling.
Vi som er voksne må ta ansvar for å veilede barna våre.
I arbeidslivet er det nulltoleranse for trakassering, og det må synliggjøres gjennom konsekvenser. Vi ønsker et mangfoldig arbeidsliv.
Heia «Ida», du er tøff! Du står opp for deg selv og mange andre, du er et forbilde for mange. Men, tenk at jeg må skrive dette i 2020. Jeg behøvde det ikke i 1986.

Aud M. Riseng, Hamar