Hvor mye skal vi tåle at byråkratisk tautrekking koster?

Av
DEL

kommentar


Fylkesmann Knut Storberget har skrevet brev til våre nye folkevalgte. En av flere viktige beskjeder fra fylkesmannen, er at han er opptatt av at kommunene har gode planer.

Planprosesser er viktige på alle nivåer, både i politikken og i forvaltningen. Knapt noen spør etter kost/nytte, slik vi snart gjør i alle andre sammenhenger. Hvem har vel sett et regnskap som viser hva en plan koster fram til den er vedtatt? Og hvem har sett timelister som gir et bilde av hva planene koster oss etter at de er vedtatt?

Vi har hatt et par gode dager hjemme på Fåvang. Statlige og fylkeskommunale myndigheter kaster kortene og åpner for E6-nær næringsutvikling. En skrekkelig lang prosess er i ferd med å nå en ende. Noen vil kalle det kapitalens seier over planøkonomien, eller investorers makt over lokalpolitikken. For et lite tettsted med begrensede vekstmuligheter, er dette en ganske så grunnleggende kamp for tilværelsen. Det er et eksempel på hvordan et planverk spekket med gode intensjoner også kan bli et mareritt av et rammeverk.

Ifølge «Regional plan for attraktive byer og tettsteder i Oppland», vedtatt i 2016, er byen Vinstra vårt regionsenter. Landsbyen Vålebru er vårt områdesenter. Fåvang har fått en langt mindre prikk på det fylkeskommunale kartet, som ikke bare beskriver hvordan det er, men som mest av alt er bestemmende for hvordan alt skal bli. Fylkeskommunen har vedtatt å sette grenser for handelsarealet på små tettsteder som dette. Kommuner og fylkeskommune strides om hvor vidt vedtatt grense skulle gjelde per bygg eller per tettsted. Vi som bor slik til, vet at slike bestemmelser kan være det som avgjør om vi skal ha utvikling eller avvikling.

Egentlig skal det ikke være rom for utvikling på slike steder. For Fåvang og midtdalen ville det bety at hvis regionen skal hente effekter ut av investeringer og trafikk i Kvitfjell, skal det skje andre steder enn i vertsbygda.

For denne planens vedkommende, var den planøkonomiske tanke åpenbart at Kvitfjell-gjestene skal kjøre noen kilometer lenger for å bruke pengene sine. I 2016 trodde både planleggere og politikere at dette også var best for miljøet ... Akkurat på Fåvang fikk regional plan for byer og tettsteder i praksis bare tre års gyldighet.

Lokale myndigheter har kjempet mot de regionale. De gjør gjerne det i plansaker. De kunne kanskje kjempet hardere da planen var ute på høring, men slo seg til ro med det de mente var forsikringer om en felles forståelse. Slik ble det omkamp. Slik ble kostbare prosesser enda dyrere, og slik vet vi at planer også i fortsettelse vil kreve store ressurser på alle forvaltningsnivåer.

"Regional plan for attraktive byer og tettsteder i Oppland" er et saftig dokument, spekket med både nyttige analyser og gode intensjoner. Når både fylkeskommune og rekken av statlige instanser gir etter for politisk press fra en liten kommune som leter etter utviklingsmuligheter, må det være lov å håpe at den hellige skriften i vedtatte planer ikke lenger er like hellig.

Offentlige planer angår oss ikke før vi på en eller annen måte stanger hodet i veggen eller føler oss overkjørt. Det er et demokratisk problem at det brukes enorme ressurser på planprosesser som verken stat, fylkes eller kommune klarer å involvere innbyggerne i. Det er et demokratisk problem at det folkelige og folkevalgte engasjementet på mange områder i praksis er ikke-eksisterende.

Fylkesmann Knut Storberget har rett i at vi trenger gode planer. Vi trenger ikke flere planer, men bedre planer. I et lite land med tre forvaltningsnivåer, må det både ryddes opp og ryddes ut. Noe er åpenbart kostnadskrevende anstaltmakeri. Om fylkesmannen vil våre nye folkevalgte vel, rydder han i noe av dette.


Jostein Hernæs

Kommentator i GD

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags