Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg ble folkevalgt første gang som 19-åring og fortsatte i fire perioder, til jeg ble 35. Jeg har dermed vært politiker både før og etter sosiale medier. I den spede begynnelsen var optimismen stor rundt at sosiale medier kunne revolusjonere demokratiet, alle kunne få komme til orde uten fritt og uredigert. Endelig kunne politikere få tilgang til arenaer hvor vi kunne diskutere politikk direkte med folket. Det er bare å ta seg en tur innom et tilfeldig kommentarfelt i dag for å se hvor feil man tok.
Facebook, Twitter, TikTok, Snapchat er stort sett gratis tjenester. Det er noe som heter seg at hvis du ikke betaler er du ikke kunden, men produktet. Sosiale medier ble aldri laget for å bygge demokrati, men som et forretningskonsept. Det de selger er enorme mengder informasjon om deg og meg, slik at de som kjøper reklameplass kan målrette budskapet sitt til akkurat de rette personene. Det som betyr mest for disse selskapene er hvor lenge de kan holde oss engasjert på plattformene deres. Det er derfor algoritmene er satt opp slik at du får mest av det som engasjerer deg. Hjernen vår er skrudd sammen slik at vi trekkes i sterkere grad mot det som opprører oss eller provoserer oss enn det som er behagelig. Dette er en av grunnene til at provoserende løgnartikler produsert av trollfabrikker spres langt raskere enn sannheten i sosiale medier.
Journalisten og forfatteren Johann Hari, skriver i sin bok Stjålet fokus om hvordan sosiale medier generelt og Facebook spesielt har vært sterke bidragsytere til å rive ned demokratier. Han viser til et internt forskningsprosjekt i Facebook som konkluderte med at «Algoritmene våre utnytter menneskehjernens dragning mot konflikt», og at 64 % av dem som slutter seg til ekstremistgrupper, gjør det plattformens algoritmer direkte anbefaler gruppene. Johann Hari trekker fram mange eksempler som viser at sosiale medier i sin natur dyrker det ekstreme og fører til økt polarisering.
Da jeg var ung og fersk i politikken opplevde jeg flere ganger å bli regelrett utskjelt med utestemme av velgere jeg møtte på stand. Det var selvsagt ubehagelig for en ung politiker som hadde iført seg partiklærne for første gang og lest seg opp på partiprogrammet etter beste evne. Forskjellen mellom den situasjonen og dagens kommentarfelt, var at jeg kunne ta av meg partilogoen, gå hjem og slappe av. Kommentarfeltdebattene får du rett inn på din egen telefon uansett tid på døgnet og hvor du befinner deg- i den grad man ser det som formålstjenlig å lese disse kommentarfeltene. For akkurat det er jo et vanlig råd til politikere som blir overveldet av kommentarfelt-brutaliteten; ikke les, for det er lett å føle seg «halshugget» som Oddvar Møllerløkken uttalte til GD. Men hvor blir det da av debatt og dialog?
Da Arendalsuka ble lansert i sin tid av tidligere fylkesmann Øystein Djupedal, kalte han dette nye konseptet for «demokratiets dansegulv». Men det store spørsmålet er hvor dette dansegulvet nå befinner seg, eller om det i det hele tatt eksisterer? Jeg er glad for at GD har rettet oppmerksomheten mot debattklimaet i politikken, for dette handler om å ta vare på det demokratiet vi har.
Til høsten er det kommune- og fylkestingsvalg. Det burde være en tid hvor parketten ligger innbydende og klar til at demokratiets deltakere kan snøre på seg danseskoene og utfolde seg etter beste evne. Men det skjer ikke av seg selv. Det vil kreve at både politikere, pressen og alle gode krefter legger hodene i bløt og finner et svar på hvor og hvordan man skal legge til rette for en debatt som leter etter løsninger og ikke bare kritikk av dem som har et forslag.
Hilde Ekeberg, Lillehammer, lokalpolitiker (Ap)
De som stiller til valg skal heies på, ikke sparkes
Sett pris på den gode politisk strid
Tar et oppgjør mot partikulturen: – Vanskelig å forstå hvorfor
