«Jeg kommer og besøker deg på gamlehjemmet, bestefar. Når du blir så gammel at du må bruke stokk.» Dette sa jeg til bestefar da jeg var liten. Nå bor bestefar hjemme. Han er 88 år. Han har aldri brukt stokk, men staver.

For noen uker siden var mamma og jeg på besøk da han plutselig følte seg veldig dårlig. Han kastet opp og falt flere ganger. Vi fikk han ikke opp, og måtte ringe alarmtelefonen hos hjemmetjenesten. Dette endte med sykehusinnleggelse, og etter noen dager fant de ut at han hadde hatt en serie med slag. På sykehuset ble han liggende i senga stort sett hele oppholdet. På grunn av slagene var han ikke lenger i stand til å gå.

Bestefar var stresset og engstelig, og følte det var noe galt med det ene beinet hans. Sykehuset sendte søknad om korttidsopphold på helsehuset i Lillehammer, hjemmetjenesten anbefalte det samme, og mamma tok kontakt med tildelingstjenesten i kommunen. Ingen av oss kunne vel forestille oss noe annet enn at han skulle få hjelp døgnet rundt en liten tid, slik at han kom seg igjen. Et team fra tildelingstjenesten besøkte han på sykehuset, og konkluderte med at han kom til å være i stand til å klare seg hjemme. Selv om vi protesterte kraftig, ble vi ikke hørt, og bestefar ble sendt hjem.

Nå sitter han hjemme uten å være i stand til å bevege seg, lage seg mat eller gå på do. Han får hjemmebesøk 4 ganger om dagen, og er i tillegg utstyrt med en alarmknapp han kan ringe på hvis han f.eks. må på do utenom besøkstidene. Det høres kanskje greit ut på papiret, men i praksis går det fryktelig dårlig. Jeg syns det er helt grusomt å se hvordan bestefar har det nå. Han er stresset, utrygg og har det vondt.

Dagene hans handler om å spise minst mulig, slik at han ikke må på do. Han er redd for å trykke på alarmknappen, for da tror han at han blir sendt på sykehuset igjen. For hver dag som går, visner han litt og litt. Jeg tror aldri han kommer til å komme seg igjen hvis det skal fortsette slik. Tildelingstjenesten har sendt fysioterapeut og ergoterapeut for å hjelpe han med trening, men problemet er jo at han er i så dårlig forfatning at han knapt orker å snu på hodet når noen kommer inn døra.

Det virker som om alle rundt bestefar ser dette, unntatt dette teamet fra tildelingstjenesten. Han har fått beskjed om at det finnes andre i kommunen som har det verre enn han, men som også er hjemme. Hva er dette å si til en gammel mann som har stått på og jobbet hele sitt lange liv? Hva slag takk er det vi gir de eldre i samfunnet vårt for det de har gjort? Bestefar må ligge 13 timer i senga si uten å få snudd på seg. Bestefar har det virkelig ikke bra, men det er ingen ting man får gjort, for tildelingstjenesten i kommunen mener han klarer seg fint slik det er nå. De ser ikke at bestefar ringer mamma 10 ganger hver dag. De ser ikke at mamma bruker all sin tid på å besøke han, snakke med han og hjelpe han. De ser ikke en brøkdel av hva som skjer.

Hvor syk skal man være for å få et korttidsopphold på helsehuset? Så syk at man reiser derfra igjen i en kiste? Hva er poenget da? Kjæreste bestefar, jeg fortsetter å komme på besøk til deg hjemme, og håper du kan få mer hjelp før det blir for sent.

Henrikke Aarnes, barnebarn og pårørende, Lillehammer