Norge har, som ett av få land, anslått nasjonens kapital. Humankapitalen utgjør ca. 75 prosent, mens finanskapital, realkapital, naturressurser og miljø utgjør den resterende delen. For sammenligningens skyld, Sykehuset Innlandet har i år et budsjett på rundt 9,1 mrd. kr hvorav lønnskostnader utgjør 5,8 mrd. eller rundt 2/3 av budsjettet.

Med bakgrunn i GDs forsideoppslag «Må tie resten av livet» faller det ikke unaturlig å spørre om hvordan Sykehuset Innlandet behandler sin aller viktigste ressurs; humankapitalen, altså de ansattes kloke hoder og varme hender. Og like viktig på sikt, bidrar slik behandling som vi nå får beskrevet, til at kvalifisert personell vil søke seg til Mjøssykehuset når det en gang i fremtiden står ferdig?

Sykehusets egen risikoanalyse peker på økt arbeidsbelastning, økt korttidssykefravær og det å rekruttere og beholde kompetanse som sannsynlige risikofaktorer med høy konsekvens. Derfor er ressursstyring blitt et nytt fokusområde for Sykehuset Innlandet, men hva betyr nå det da, om noe i det hele tatt?

Ved behandlingen av den økonomiske langtidsplanen for Helse Sør-Øst 22. juni fant følgende tildragelse sted. I forslaget til vedtak punkt 4 om bemanningsbehov og kompetansetilpassing i den økonomiske langtidsplanen, var ordene bedre ressursutnyttelsenbrukt. Ordbruken ble rimeligvis påtalt av ansattes representant og styreleder bekreftet at slik ordbruk ikke skal forekomme. Helseforetak skal selvsagt ikke utnytte sine ansatte.

I lys av disse to hendelsene må det være legitimt å spørre om i hvilken grad menneskene som arbeider ved sykehusene i Innlandet behandles som en ressurs eller utnyttes som en forbruksvare?

Riktignok er det slik at helseforetak er unntatt regjeringens utredningsinstruks og retningslinjene for lokalisering av statlige arbeidsplasser. Foretakene bryr seg ikke så mye om andre samfunnshensyn heller, men det fremstår som underlig at helseforetaket, i en situasjon med sterk konkurranse om helsepersonell, og også i konkurranse med universitetssykehusene i Oslo, bygger sitt omdømme på den slags personellbehandling som vi kan lese om i GD.

Med bakgrunn i at humankapitalen er sykehusets viktigste ressurs, og at bare summen av to års lønnsbudsjett ligger på nivå med kostnadene for det nye Mjøssykehuset som vil få en levetid på mer enn 50 år, er det på høy tid å rette søkelyset mot sykehusets fremtidige rekrutteringsevne, og kanskje spesielt av sykepleiere.

Lillehammer sykehus har rekruttert godt. I interimsperioden fram til et nytt Mjøssykehus og et oppgradert og større akuttsykehus på Lillehammer er på plass blir rekruttering enda viktigere. Med det høye faglige nivået, en god størrelse på nåværende sykehus som er plassert sentralt i en by med gode bo- og livskvaliteter ligger mye til rette for fortsatt god rekruttering av de aller beste. Men det forutsetter en noe mer ydmyk tilnærming til ansatte fra ledelsens side.

Sykehuset Innlandet har både et samfunnsoppdrag og et samfunnsansvar. Det hjelper ikke Innlandets befolkning å få verdens beste sykehus, dersom dette sykehuset ikke er attraktivt for det best kvalifiserte helsepersonellet. Sykehusets samfunnsansvar løses i en tillitsbasert tilnærming. Det er dette som er styrets og den administrative ledelsens samfunnsansvar og utfordring.

Inge Aarhus, Lillehammer