Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan kan nedleggelse av Kringsjåtunet styrke psykisk helse?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Jeg stiller meg i rekken av kollegaer som tidligere har uttalt seg om nedleggelse av Kringsjåtunet. Når oppgjørets tid nærmer seg, er det et gjentakende spørsmål som krever vår oppmerksomhet: – Hvordan skal det gå for disse ungdommene nå? Spørsmålet etterlater seg sorg, og svaret smaker vondt.

Jeg tror at alle barne- og ungdomspsykiatriske instanser trengs, og at de komplementerer hverandre. Vi trenger de store institusjonene med akuttplasser, og vi trenger BUP-kontorene som jobber poliklinisk. Men vi trenger også en mindre institusjon, hvor innleggelsen er frivillig. Der ungdommen, som ikke vært på skolen på to-tre år får hjelp og støtte til å stable livet sitt på plass igjen.

Kringsjåtunet er en slik institusjon. Her lever ungdommen sitt liv for en periode. Sover og spiser i et hus, og går på skolen i et annet, alt på et tun, trygt og nært. Ganske mange ganger er det akkurat dette ungdommen trenger. Der den samme ungdommen etter endt opphold, kommer seg tilbake til sin hjemskole eller i praksis, for å senere bli en bidragsyter for samfunnet vårt. For disse ungdommen er det lokale BUP kontoret ikke tilstrekkelig.

Ansatte på BUP uttrykker fortvilet at de ikke har tid nok for disse ungdommene. Den større institusjonen blir for stor og for mange ungdommer i vårt store fylke er den altfor langt borte.

Jeg har møtt så mange fine ungdommer gjennom mitt arbeid som lærer på Kringsjåtunet. Jeg har sett og ser fortsatt behovet og hva den institusjonen kan bety for et menneske. Og jeg vil gjerne ha svar på hvordan det skal gå for disse ungdommene nå? Hvilket tilbud står klart for dem når Kringsjåtunet legges ned? Hvordan kan dette være med å styrke psykisk helse, Bent Høie?

Martina Andersson, Lillehammer, lærer skoleavdelingen Kringsjåtunet