Det er så rart med det, mange av oss henger fast i gamle forestillinger om hva politikk, politikere og partier er. Verst er vi sikkert vi som husker Gro og Kåre, som ble opplært til å tro at fargeforskjeller er like viktig i politikken som i trafikken, og som lever i den villfarelse at politiske ambisjoner er noe man har på andres vegne, mer enn på egne.

Så skjedde det altså i vår tid. Omtrent idet vi overlater til bil med autopilot å skille mellom rødt og grønt i lyskrysset, klemmes nesten samtlige av politikkens farger ut av tubene og ned på den samme paletten. Til å begynne med som striper pent og pyntelig ved siden av hverandre, slik fargene i regnbuen også lar seg skille. Ei uke etter valget snakker de fortsatt om at «det viktigste for oss var gjennomslag for både det ene og det andre». Hva de egentlig fikk, kommer de tilbake til i et forsøk på å avgi politisk regnskap før neste valg. Men hvordan er fargespillet på paletten når vi kommer dit?

Politikeroppdraget om knapt fire år kommer til å være ganske likt det vi har sett de siste månedene. Gamle konfliktlinjer blir forsøkt pusset støv av, av folk som skal hjelpe oss å finne lederskap for en ny valgperiode. Bare en ting er sikker: Den som syntes det var vanskelig å finne noe eller noen å tro på i år, får det ikke lettere i 2027. For det som har foregått i dagene etter valget er sannelig ikke lett å bli klok på.

Hvor mange av Ap sine velgere i Innlandet så for seg at de skulle bidra til å trekke Høyre inn i varmen? Hvor mange av Høyres velgere er tilfredse med at den framgangen de bidro til for partiet plutselig ble en del av det grunnlaget som gjør at Ap beholder fylkesordføreren?

Hva skjer med tilliten mellom politikere når SV og Sp snakker om å ha hatt en avtale med Ap om å gå videre med forhandlinger for å få fram en avtale basert på valgresultatet, for så å bli forlatt til fordel for det som i alle debatter framstilles som Arbeiderpartiets hovedmotstander? Og hva betyr det for Sp sitt valg av partner i Lillehammer at Sp på fylkesnivå føler seg dolket i ryggen av Innlandet Ap?

Selvsagt forvirrer MDG det de har igjen av velgere når de snur ryggen til Ap i Lillehammer, samtidig som de kryper inn i armkroken til samme parti i fylkestinget.

Og er det egentlig noen grenser for hva som er mulig når Ap i Øyer heller enn å tenke rødgrønt flertall kan tenkes å skape handlingsrom for bibelutdeler Fridtjof Bjerke fra Frp? Er det uoverkommelige personmotsetninger som lager rødgrønn tåke, eller hva er det som gjør det viktigere enn alt annet å hindre at den listetoppen som har flest velgere i ryggen blir ordfører? Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim, sier jeg.

Hvis folk føler at stemmen de avga blir brukt til noe annet enn de egentlig hadde tenkt, får vi flere hjemmesittere og flere blanke stemmer ved neste korsveg.

Maktkamp er i ferd med å gjøre politikken mer forvirrende, ikke bare i Gudbrandsdalen og Innlandet, men over alt. I valgkampen så og hørte vi kandidater snakke om «viktigheten av skifte» og «ny kurs», men vi så også at mange slet med å gi disse formuleringene innhold. Et skifte til hva, og en ny kurs til hvor? De får det ikke enklere om fire år, når politikkens «Hvem har egentlig hatt seg med hvem» skal skrives.

Når vi også vet at valgkampen foran kommune- og fylkesvalg i riksmediene preges av rikspolitikk og rikspolitikere, blir tåka enda vanskeligere å navigere i. Å gjøre folk klokere er åpenbart ikke en del av det politiske oppdraget.