Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan skal vi få barn og unge tilbake i organisert idrett etter pandemien?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.


Nå har vi snart levd ett år med unntakstilstand
og ulik grad av sosial nedstengning! Vi har blitt vant til meldinger om avlyste eller utsatte arrangementer eller tilstelninger, deriblant fritidsaktiviteter og ulike tilbud innen fysisk aktivitet og trening. Både voksne, ungdommer og barn har brettet opp ermene og funnet seg i politikernes føringer. Vi har stått sammen, vært lydige og vist hensyn. Vi har alle tatt vår del av ansvaret for å begrense smitten.

Breddeidretten har ofret mye, og vært lidende under hele pandemien! Politikerne er nok fullstendig klar over at dette er uheldig, men vi som er opptatt av å legge til rette for fysisk aktivitet og ivareta fysisk og psykisk helse hos barn og unge er urolige for tiden etter pandemien. Breddeidretten og ungdommene våre er snart de eneste som ikke har mottatt noen form for krisepakke, og det er ikke skissert føringer for hvordan vi skal håndtere dette etter pandemien. Idretten er en særs viktig arena hvor sosiale og kulturelle forskjeller utjevnes, og det er gode muligheter for å ivareta de som trenger det aller mest.

I flere kommuner har idrettshaller vært stengt for all type idrett mer eller mindre siden mars 2020, grunnet koronatesting. Organisert utetrening har tidvis vært forbudt enten på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå, og flere kommuner fortsetter å holde idrettshaller stengt fremover grunnet vaksinering. Argumentene er at hallene er praktiske å benytte, og at kommunene ofte eier idrettshallene, hvilket betyr at de slipper å betale husleie. Forståelige argumenter, men igjen er det barn og unge som rammes! Idrettsledere, trenere og foreldre har jobbet hardt for å finne alternative treningsmuligheter, og mange har strukket seg lengre enn langt for å få til et minimum av aktiviteter. Men; foreldre over det ganske land er tause og fortvilte vitner til barn og unge som blir passive og utestengt fra det som ga hverdagen trygge rammer og gleder.

Folkehelse er viktigere enn noen gang! Nå må politikerne gå i dialog med idretten rundt om i hele landet, og planlegge hvilke virkemidler som skal igangsettes!

Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv skrev Arnulf Øverland i 1937. Mange unge opplever urett nå, deres innsats i den nasjonale dugnaden er urimelig stor. Mange har mistet sin viktigste sosiale arena, sin mestringsarena, i tillegg til de positive effektene av fysisk aktivitet. Mange unge kjenner på håpløshet, og forstår ikke hvorfor den store diskusjonen i media omhandler hvorvidt man skal innføre full skjenkestopp, eller om vi skal få drikke øl til klokken 21! Hvor er diskusjonen rundt hvordan vi skal hjelpe barn og unge på beina igjen, og hvilken «krisepakke» regjeringen har planlagt for denne gruppen! Nå må vi ligge foran, og stå klare med en plan før pandemien er over. Vi har ikke mer tid å miste!

Hvilke planer har regjeringen for å få barn og unge tilbake i organisert idrett etter pandemien, og demme opp for det enorme frafallet vi frykter? Hvilke planer har regjeringen for å legge til rette for sunne og helsefremmende sosiale møteplasser i årene som kommer?

Folkehelse er viktigere enn noen gang! Nå må politikerne gå i dialog med idretten rundt om i hele landet, og planlegge hvilke virkemidler som skal igangsettes! Det bør gis økonomisk bistand til alle idrettslag og klubber, slik at treningsavgifter og kontingenter blir minimalisert. Det bør satses fullt på økt kapasitet, både med tanke på trenerkapasitet, treningstid og utstyr, slik at det blir plass til alle. Det venter en stor dugnad når pandemien er over!

Victoria Telle Hjellset, forsker i folkehelsevitenskap, OsloMet
Anne Mette Rustaden, førsteamanuensis Høgskolen Innlandet, Fakultet for Helse- og sosialvitenskap