Hvorfor må Vågå pynte seg med lånte fjær?

Av
DEL

debatt

Det går mot en ny sommer i vakre Vågå og den fine, gamle prestegården Ullinsvin i Vågå står igjen klar til å ta imot besøkende fra fjernt og nær. Ikke folk som kommer for å besøke presten i ymse ærend, men besøkende til Ullinsvin som kultursenteret i bygda. Ullinsvin har blitt en fantastisk base for aktivitet av ymse slag, fra historielaget og husflidslaget, de dyktige frivillige som har bygd opp den vakre hagen, og utstillere i et nytt, flott galleri!

Vågåbygda har så mye å hente fram, bevisstgjøre seg og dele med andre. I sommer kan vi glede oss over utstillinga Vågåsommer 2020, som viser tilbake til Vågå-sommeren 1894, en begivenhet i norsk kunsthistorie initiert av vagværen Kristen Holbø som fikk sitt gjennombrudd med malerier fra Sjodalen. Vi har en rik kulturarv og mange utøvende kunstnere og håndverkere fra bygda, så hvorfor vil Vågå pynte seg med lånte fjær?

I Ullinsvin har man satt opp byster/statuer av Edvard Munch og Ole Bull, og bygd opp et turistprodukt rundt førstnevnte – ut fra hans «tilknytning til Vågå». Jeg er redd det samme kan skje med Ole Bull; at han blir et «gissel» for turistnæring og kulturarbeid i Vågå. Dette har vi ingen faglig dekning for, om vi skal ha en kvalitetssikring for bruken av disse to kunstnerne som trekkplaster for Ullinsvin og Vågå. Et trekkplaster som er helt overflødig!

Slektskap alene sier ingenting om Edvard Munch og Ole Bull sin reelle kunstneriske tilknytning til bygda og bygdekulturen. At deres bestemødre/oldemødre hadde tilhold i Ullinsvin i deler av sitt liv, gir oss ikke automatisk rett til å bruke etterkommernes navn og ry i vår egen turisme- og kultursammenheng. Når det gjelder Ole Bull er det ingen kvalitetssikrede kilder som tilsier at han selv opplevde en personlig eller kunstnerisk tilhørighet til Vågåbygda. Linken Vågå-Edvard Munch i kunstnerisk sammenheng er også særdeles tynn. Ja, Edvard Munch besøkte Vågå og hadde i alle fall et par kjente her, men hvem har ikke det? («Alle har et syskenbarn på Gjøvik» gjelder også i denne konteksten.)

Etter min oppfatning, forsøker Vågå (kultur/turist-næringa) med disse to tilfellene å koke suppe på spiker, og det blir en tynn og næringsfattig suppe. Hvorfor insisterer man på en slik kokkelering, når man har råstoffer som kunne bydd på en velsmakende suppe med kraft og smak? For bygda mangler jo ikke kunstnere, håndverkere og utøvere av ymse slag, både i fortid og nåtid, som vi med stolthet og glede kan gi rom og dele med omverdenen?

Heldigvis åpner Ullinsvin sin første Galleri-sommer med Vågå-sommer 2020, og denne utstillinga minner oss om at bygda vår har sin egen kunsthistorie, som ikke mangler dokumentasjon og kvalitetssikring. Ullinsvin og Vågå er verdt et besøk eller flere!

Nelly Karidatter Einstulen, Vågå


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags