Nå er det blitt klart at to av tre deler av E6 Moelv-Øyer er blitt utsatt som følge av at Nye Veger har kansellert kontraktene.

Det er på samme tid både foruroligende og betryggende. Det er betryggende når kan kommer fram til erkjennelsen at å gå videre kan bety at hele prosjektet kan gå den vegen høna sparker.

Det er beroligende at man erkjenner at det beste vil være å ikke fortsette med en kontrakt i milliardklassen når man ikke er trygg på gjennomføringen.

Felles for disse to delen av E6 er at de er gitt til store utenlandske operatører.

Den siste delen og som nå ventelig vil bli gjennomført etter planen og tidsskjemaet, er kontrakten til Vegdekke som omfatter tunnel, bru og veg forbi Lillehammer. Det er minst tre andre tilfeller hvor utenlandske operatører har kastet kortere før prosjektene har vært ferdige. Det ene var ved Minnesund på E6 hvor åpningen ble forsinket, det andre var en konkurs i forbindelse med et E18 prosjekt på Sørlandet og det siste var knyttet til tunnelutsprengning i Follotunnelen. Felles er for alle er at det er utenlandske foretak som skulle levere. Hvor blir det slik?

Mange velger ensidig å skylde på EØS-avtalen, men det bli for enkelt. Anbudspolitikk har man vært utsatt for før den også på kommunalt nivå, kanskje mest iherdig heiet fram av borgerlige partier, men også støttet av Arbeiderpartiet i en flere kommuner og fylkeskommuner.

En viktig mulig forklaring er omfanget av kontrakten. Når oppdragsgiver av typen Statens vegvesen, Bane NOR (eller hva det måte hete pr. dags dato) og Nye Veger velger å sette ut så store kontrakter betyr det at en rekke mindre norske entreprenører er i utgangspunktet utelukket. Bare det å Inngi anbud kan koste millioner av kroner og tusenvis av timer. Disse får man ikke tilbake uten kontrakt. Det er det ene. Det andre er hvilken rolle skal prisen spille? Det snakkes om mest mulig veg for minst mulig penger. Det lyder bra, men er det ikke alltid.

Norske oppdragsgivere overfortolker ofte EØS-reglene og tør ikke stille kvalitetskrav i tilstrekkelig grad bl.a. om bruk av lærlinger, at det er opplæringsbedrifter og man skal ha klare regler om tilnærmet norske arbeidsforhold. Sparer man der, er det klart at det kan bli billigere hvis det kun er pris som avgjør.

Å «kjøpe» en veg er ikke vesensforskjellig fra de valg en familie står overfor når det kjøpes inn bil til familien. Den må være tilpasset familiens behov, men er store forskjeller både i pris og kvalitet. En billigere bil kan gå i stykker oftere og vare kortere og gi dårlig innbytte. En dyrere bil vil kunne ha bedre kvalitet og lengre levetid uten å være neddynget i dyrt tilleggsutstyr. Som regel får man det man betaler for. Den sikreste måten å unngå framtidig tabber i framtidige vegprosjekter er for det første å dele de opp i mindre biter og sette mer spesifikke krav til lønns- og arbeidsvilkår, slik at Arbeidstilsynet slipper å ilegge bøter eller stoppe arbeidet.

Det at utenlandske foretak ofte feiler med er dårlig kjennskap til norske lønns- og arbeidstidsbestemmelser og ikke minst feilvurderinger av geologien, klimaet og kompleksiteten ved å bygge i norsk natur. Samtidig er det en porsjon gambling inne i bildet. Dersom vi får kontrakten, kan de neppe kaste oss ut igjen for da blir prosjektet forsinket. Derfor vil de kaste mer penger på oss slik at vi kan ferdigstille prosjektet. Overskridelser kalles det. Den tabben ser det nå ut til at Norske Veger er i stand til å unngå og det skal de ha ros for.

Knut Arne Sanden, Lillehammer