Hyttebygging – lønner det seg for lokalsamfunnet?

Vi har havnet i en situasjon med omfattende privat verdiskapning, som i liten grad kommer lokalsamfunnet til gode, skriver Bjørn P. Kaltenborn.

Vi har havnet i en situasjon med omfattende privat verdiskapning, som i liten grad kommer lokalsamfunnet til gode, skriver Bjørn P. Kaltenborn.

Av
DEL

Leserinnlegg
Koronakrisen har eksponert risiko, sårbarheter og kostnader i samfunnet som vi knapt har brydd oss om tidligere. Viktige spørsmål om effekter på samfunn og miljø på grunn av det store utbyggingstempoet de siste par tiårene, har i realiteten vært fullstendig neglisjert av både lokale og sentrale myndigheter.

Det er mulig at det må en pandemi til, og en kobling mot helse og beredskap, for å ta et mer seriøst grep rundt spørsmålene om hva storstilt utbygging av fritidshus i utmark betyr for sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft – og hvilke politiske grep som nå trengs. For Innlandet og Gudbrandsdalen er dette en stor utfordringen i tiden som kommer.

Verdiskaping forsvinner ut av bygda

Hvor viktig er egentlig utbyggingen av fritidshus for distriktene og hvem tjener på dette? ‘Hytteøkonomien’ utgjør en omsetning på mange milliarder i året. Private aktører, som mange entreprenørselskaper ofte uten lokal tilknytning, og en del grunneiere har slått seg stort opp. Mye tyder imidlertid på at fortjenestene er temmelig ulikt fordelt i de fleste lokalsamfunn og at en vesentlig del av verdiskapningen forsvinner ut av bygda.

Svært mange kommuner satser på volum basert utbygging. Men er nå det så lurt? I Trysil, som er Nordens største alpindestinasjon, solgte selskapet Skistar heiskort for 285 millioner kroner årlig. I 2019 passerte kommunen 1 million kommersielle gjestedøgn og er Norges nest største hyttekommune. Samtidig har antall innbyggere sunket fra 7500 til 6500. Kommunen troner øverst på listen over landets fattigste kommuner målt i gjennomsnittsinntekt per innbygger. Pressen kalte budsjettmøtet sist høst for D-dagen ettersom kommunen måtte kutte driftsbudsjettet med 50 millioner kroner.

Hyttene konkurrerer med reiselivet

I Øyer solgte selskapet Alpinco heiskort i Hafjell for drøyt 98 millioner kroner i 2018/2019 sesongen. Samtidig ligger gjennomsnittsinntekten i den laveste femtedelen av landets kommuner. Så hvor blir det av verdiskapningen? Erfaringer fra blant annet Kvitfjell og Skeikampen viser dessuten at hyttebyggingen konkurrerer med reiselivet. Hyttesatsingen fører til at varme utleiesenger til utlendinger erstattes med kalde hyttesenger til nordmenn som er der i kortere perioder. En allerede presset reiselivsnæring risikerer å bli erstattet av en virksomhet som gir lavere lokal sysselsetting og lite til fellesskapet.

Spørsmålet, som få tør stille, er – lønner utbyggingen av fritidsboliger seg egentlig for et lokalsamfunn i det lange løp? Går det på bekostning av annen næringsutvikling?

Reduserer eller forsterker dette sosiale forskjeller lokalt? Hvordan skal man få eksterne utbyggere til å betale for miljøkostnader – det vil si forbruket og privatisering av natur?

Ikke økonomisk bærekraftig

Man kan neppe hevde at utbyggingen av fritidshus er økonomisk bærekraftig, hvis den ikke bidrar til å bygge opp stabile næringer basert på lokale forutsetninger eller styrker lokal sysselsetting innen flere næringer. Utviklingen er neppe sosialt og kulturelt bærekraftig hvis den forsterker sosiale og økonomiske forskjeller lokalt og/eller skaper spenninger og konflikter mellom lokalbefolkning og tilreisende. Ingen av disse spørsmålene har vi per i dag særlig gode svar på.

Spørsmålet om miljømessig bærekraft har vist seg nærmest umulig å få opp til reell politisk diskusjon. Det store og foreløpig ubesvarte spørsmålet her er hva vil det økende arealbeslaget av utmark bety på lengre sikt for samlede miljøvirkninger som tap av biodiversitet, fragmentering av leveområder for arter, forurensing, støy og energibruk og opplevelseskvaliteter i rekreasjon og fritid. Siden det nesten aldri gjennomføres konsekvensanalyser ved utbygging av nye felt med fritidshus, har vi minimalt med kunnskap på dette området.

Hva kan vi lære av korona-pandemien?

Koronaviruset brakte en ny dimensjon inn i hyttedebatten. Kanskje er det beredskaps- og sikkerhets aspektene som skal få oss til å begynne å ta stilling til grunnleggende samfunnsmessige og miljømessige kostnader ved ekspansiv utbygging av fritidshus. For eksempel, er det beredskapsmessig fornuftig eller kompliserende at folk spres over store områder under kriser? Smittevern blir åpenbart en utfordring, men fritidsboliger kan også fungere som alternative oppholdssteder i vanskelige tider. Men hvordan skal man organisere transport, kommunikasjon, matforsyning og andre nødvendige tjenester? Hva er aksepten i befolkning for sterke regulerende tiltak over tid, og hvilken rolle skal det offentlige ha?

Så langt har fokuset vært på smittevern. Her er det egentlig bare to løsninger dersom helsemessig krisehåndtering skal fungere i forhold til store konsentrasjoner av fritidsboliger. Et alternativ er å revidere helselovgivningen slik at folk kun har krav på helsetjenester i egen bostedskommune, og dermed må komme seg hjem selv når de begynner å bli dårlige. Den andre løsningen er å skattlegge fritidsboliger langt mer enn i dag. Så mye at midlene kan brukes til å ruste opp lokale beredskaps- og helsetjenester til et nivå hvor de kan håndtere større kriser. Det vil i praksis gjøre det temmelig kostbart å eie sekundærboliger i andre kommuner.

Vi trenger samfunnsregnskap

Hovedgrunnen til at den storstilte utbyggingen av fritidshus i utmark de siste tiårene har utviklet seg i rekordtempo, er fordi politikere og andre beslutningstakere kun har fokusert på forventede gevinster og totalt neglisjert samfunnsmessige og miljømessige kostnader. Vi har tilsynelatende havnet i en situasjon med omfattende privat verdiskapning, som i liten grad kommer lokalsamfunnet til gode. Vi må stille spørsmålet om det skal være fritt fram for å eie flere fritidsboliger rundt omkring i landet. Og mer fundamentalt – i hvilken grad vi kan fortsette å ha total valgfrihet i bruk av ferie og fritid i naturen?

Ikke minst må vi innse at vår livsførsel i fritiden har store kostnader utover vår egen privat økonomi. Vi trenger samfunnsregnskap som viser hva det koster samfunnet å bygge ned stadig flere kvadratkilometer med urørt natur hvert år i form av tapt miljøkvalitet. Hva det koster å opprettholde et minimum av beredskap og helsetjenester i store hyttekommuner og hva det koster fellesskapet og klimaet at vi stadig bygger ut større veier for at folk skal komme enda raskere på hytta. Ikke minst – hvordan kan utbyggere i større grad holdes ansvarlige for miljø- og samfunnskostnader? Disse regnestykkene må begynne å påvirke politikk og arealforvaltning.

Bjørn P. Kaltenborn, seniorforsker Norsk institutt for naturforskning

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags