I 1965 påbegynte vi hyttebygging i Lordalen på Lesja. Lordalen var fra gammelt av et seter- og beiteområde, og det var det som tiltrakk oss når lokalisering skulle velges. Vi ville ha kontakt med naturen og dyrelivet som var der, og med de menneskene som på den tida brukte området.

Byggematerialene var gamle tømmerbygninger som var ute av drift, og byggearbeidene sto vi selv for – og det tok mange år. Det ble etter hvert det som kan kalles hytte, med utedo og uten innlagt strøm, vann og kloakk. Det vil si gjenbruk av materialer og ingen belastning på strømforsyning og ingen forurensing!

Dagens «hyttebygging» har ingen ting med hytte å gjøre. Hovedhensikten med dagens utbygging synes å være for byggefirmaene å tjene mest mulig penger og for kjøperne å vise hvor mye penger de har.

Det kan neppe være naturverdiene som legges til grunn, for etter utbyggingen er naturområdene ødelagt. Konsekvensene forklares godt i et innlegg av Nelly Karidatter Einstulen fra Vågå i GD 15.7.22.

Dagens politikere unnskylder seg med at det skapes arbeidsplasser, men det er i så fall en populistisk og kortsiktig tenkemåte. Da bør det heller legges mye mer arbeid i å skape permanent sysselsetting i bygdene, uten å ødelegge for kommende generasjoner.

GD har hatt flere omtaler der hyttefolk er kommet i konflikt med husdyr. Selv om husdyrholdet har forandret seg gjennom årene, så er det menneskene og ikke dyrene som mangler tilpasningsevne. Det er nærliggende å tenke på Olav Aukrust og «Bilbeistet», der han skriv om «byfolk som plent skul’ på landet».

Lesja kommune hadde politikere som visste å sette pris på grunnverdiene for kommunen, og som tidlig nedla forbud mot hyttebygging bl.a. i Lordalen. Forberedelser til dette begynte så tidlig som man hadde hjemmel til det i Bygningsloven fra 1965.

Så gjenstår det å se om dagens politikere igjen vil se alvoret de er tildelt i forvaltningen av kommunens naturverdier, eller om man vil fortsette å bare tenke penger og lettvinte løsninger.

Per Enebo, Lillehammer