Tinde Hytter står mitt i en dramatisk nedbemanning. I løpet av fem år er arbeidsstokken doblet, fra 110 til 220. Produksjonen er flyttet til større lokaler for å produsere et enormt volum mer rasjonelt, og det er ikke veldig mange ukene siden det ekspansive selskapet ansatte sine siste medarbeidere. I høst feiret de 40 år med pomp og prakt. Så kom smellen som traff en hel bransje. Rentefrykt og vanvittige energipriser traff hele hyttebransjen i bredsida.

Når flere titalls ansatte får beskjed om at de ikke lenger har arbeid, er det ikke dagen for å snakke om at den kolossale hytteboomen ikke kunne vare, at mye har gått for fort, og at det faktisk er behov for en tempojustering. En gløtt inn i både selskapsøkonomi og skattelister bekrefter at noen har fått særdeles mye ut av høykonjunkturen. Når 50 arbeidstakere får sine oppsigelser, er det på disse at oppmerksomheten må ligge. Arbeidstakere uten arbeid betyr flere familier med redusert inntekt, og det i en tid da levekostnadene går i været.

Det er arbeid å få. For noen kanskje umiddelbart. Andre får mye satt på vent, og atter andre må gå en omveg om omskolering for å komme tilbake i ordinært arbeid. Beskjeden fra Nav er at det finnes ledige jobber, men at det er andre type jobber enn hva de har hatt hos Tinde. Det er mørkt og tungt, men altså ikke helsvart.

Det finnes ingen quick fix. Ikke for Tinde, og ikke for andre i samme situasjon. Når frosten så til de grader tar tak i en brennhett marked, kan det kanskje påvirke rentenivået. Kanskje er temperaturen i norsk økonomi i ferd med å bli så lav at Norges Bank ganske raskt kan stabilisere renta på det som fortsatt er et ganske lavt nivå.

Dernest må det komme løsninger som gjør energiprisene mer forutsigbare. Hyttemarkedet er trolig hardere rammet av strømprissjokket enn av rentefrykt. Nå ser vi hvordan strømprisene slår hardt inn på alle områder. Når Nortura varsler mulig stopp i deler av matproduksjonen, rammer strømpriskrisa en virksomhet som må sies å være atskillig mer samfunnskritisk enn hytteproduksjon. For folk som står i det, og som kjenner at det de skal leve av smuldrer bort, er dette like ille uansett bransje. Og det er til å gråte av.