I kjølvannet av internasjonale avtaler og rammeverk er det til syvende og sist hvordan det hele innarbeides i det enkelte land, som teller.

Av
DEL

aktuelt

Verdenssamfunnet står overfor enorme utfordringer knyttet til klima og miljø. Den såkalte 1,5 graderes-rapporten bekrefter hvor dramatiske klimaendringene kan se ut til å bli.

FNs klimakonferanse er nettopp avsluttet, og den nye ledelsen i EU har staket ut en tydelig miljøprofil gjennom «The European Green Deal.» Dette viser en positiv utvikling selv om det er lett å hevde at omstillingen skjer for langsomt. Skal vi nå klimamålene trenger verden et sterkere og mer forpliktende samarbeid, noe som kanskje også burde være til ettertanke i den norske EU/EØS-debatten.

Men i kjølvannet av internasjonale avtaler og rammeverk er det til syvende og sist hvordan det hele innarbeides i det enkelte land, som teller: Hvilken omstilling vi selv må gjøre, og hvordan vi kan gjøre det grønne skiftet på en måte som også sikrer fremtidens velferd.

Her finnes det selvsagt ikke noe enkelt svar. For omstillingene vi skal i gjennom berører svært mange av livets områder og den evnen vi har for å lykkes i et demokratisk samfunn som vårt, vil bunne, når alt kommer til alt, i holdningene hos den enkelte av oss. Miljøkrisen løses altså ikke av politikk alene. Men det er avgjørende at politikken viser vei og legger føringene fremover.

Hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk er, og skal være, sektorovergripende virkemidler i for av avgifter på utslipp av klimagasser og omsettbare utslippskvoter. Her må prinsippet om at forurenser skal betale gjeld samtidig som staten må støtte utvikling, bruk og spredning av nullutslippsløsninger. En viktig del av dette er å bidra til at det skapes fungerende markeder for ny nullutslippsteknologi.

Regjeringen er godt i gang med det grønne skatteskiftet. Siden 2013 har det generelle avgiftsnivået på utslipp av klimagasser økt, i 2019 er avgiften på 508 kroner pr. tonn CO2. Granavold-plattformen varsler en videre opptrapping i årene som kommer.

Samtidig er noe av det viktigste vi som politikere kan gjøre å spille på lag med næringslivet for å bygge opp en ny grønn økonomi. Det må lønne seg for næringslivet å legge om, vi må satse på forskning og støtte opp under unge grundere med grønne ideer. Det er gjennom utvikling av de grønne næringene vi kan sørge for at Norge får flere bein å stå på, og at vi derigjennom sikrer et økonomisk bærekraftig velferdssamfunn basert på grønne verdier.

I denne sammenheng har regjeringen utarbeidet en strategi for grønn konkurransekraft som samler og forsterker regjeringens politikk for grønn omstilling.

Tiltakene fra regjeringen kommer da også i tur og orden. Satsingen på overgang til el-bil fortsetter og utvides med et nullutslippsfond på en milliard kroner til næringslivet for overgang til nullutslippskjøretøy. Det er laget en handlingsplan for hvordan skipsfarten i Norge skal halvere sine utslipp innen 2030, og det er inngått en forpliktende klimaavtale med landbruket. Regjeringen viderefører også ordningene med tilskudd til skogplanteforedling, gjødsling av skog og tettere planting etter hogst. For budsjettet i 2019 ble det også lagt inn 25 millioner kroner ekstra til forskning på hvordan de store skogressursene kan bidra til grønn omstilling, noe som er særlig relevant for vår landsdel.

Tiltakene er mange, og jeg skal ikke fortsette å ramse dem her. Likevel – vi har en lang vei å gå før vi kan si oss fornøyde. Slik jeg opplever det har 2019 på mange måter vært et år da miljøpolitikken for alvor har fått gjennomslag. Sterke strømninger i befolkningen krever endring, og alvoret siger langsomt inn i det internasjonale politiske miljøet. Det lover godt for det er til syvende og sist dette som skal til for å lykkes i omstillingen her og i verden forøvrig.

Olemic Thommessen, stortingsrepr.(H), Oppland

Olemic Thommessen

Stortingsrepr. (H), Oppland

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags