Kampen om Narvik ruller over filmlerretene i landet nå. Jeg så filmen i romjula sammen med barn og barnebarn. Det ble en uventet opplevelse. For i kontinuerlig følge med filmens fortelling, velder det opp og fram en rystelse, et jordskjelv, en ustyrlig flom av avstengte og glemte følelser uten språk fra mitt indre magma av sekundære minner fra de ødeleggende hendelsene i min hjemby. Det handler om arvede traumer.

Jeg var ikke født. Så jeg var ikke der. Jeg så ikke krigshandlinger. Jeg hørte dem ikke. Ingen granatsplint streifet ansiktet mitt. Ingen enorme skrall fra bombenedslag traff trommehinna mi. Jeg blødde ikke. Jeg måtte ikke forlate et kjært hjem og flykte. Da jeg ble født var det lyden av bygging og vekst som rådde grunn og rom. Likevel vekker filmen rystende erfaringer fra det dypeste dyp i hukommelsen min.

For hele slekta mi var der. Tre generasjoner. Marerittet bryter løs mens de ennå sover og snart skal våkne og ta fatt på dagens arbeid. De blir overfalt av angrep fra sjøen, fra lufta, fra land og i løpet av noen dager blir jorda de står på forgjort til slagmark. Og fra den dagen, 9. april 1940, tar krigen plass som en tilstedeværende og på samme tid bortgjemt hovedperson i livet for dem som var der og for oss som ble født like etter krigen, for alltid.

Om foreldre, besteforeldre, slektninger, naboer og lærere etter krigen, aldri så mye ville, så kunne de ikke spare oss barn for krigens voldsomme hendelser og følger. Vi lekte så å si på slagmarka, i rester fra krigen, piggtråd, skipsvrak, udetonerte granater, nakne murer med åpne gap etter vinduer og dører i bomba hus. Om foreldre aldri så mye prøvde å spare oss for egne, direkte opplevelser, så ante vi noe, vi gjettet, tolket stemmer, tolket fragmenter av setninger, fremmede ord. Vi levde midt i traumene. Herregud. For en ødeleggelse vi så, for et tap, for en smerte, for en lidelse vi må ha ant og opplevd at våre folk hadde hatt. Alt blokkert. Alt uten språk.

Der, i kinosalen mens følelsene raser, kommer jeg på den vakre setningen If music be The food of love, Sing on till I am fill’d with joy og mens filmen går og på vei hjem og i dagene etter, er det bare dette jeg kan si om det jeg ser og opplever: At hvis det ikke var for lyden av gitaren fra stua de kveldene døra sto på gløtt og jeg hadde hørt lave stemmer og lange pauser og hvisking og forpinte ynk, fragmenter av forferdelse jeg bare kunne gjette meg til innholdet av, hvis det ikke var for gitaren og nynning og sang og orgelet hennes mamma. Hvis det ikke var for dette og hvis det ikke var for et politisk vedtak i Narvik kommune som i fredens og fellesskapets og fremtidens tegn, tidlig på femtitallet, setter i gang gratis musikkskole for alle barn, så vet jeg ikke hvordan livet hadde blitt.

For de snakket ikke høyt om krigen. Ikke til oss. Ikke med oss. Det var de og krigen. Aldri vi. Alltid sånn. De ville spare oss. Se framover. Det var de og krigen og det var deres oppløftende, forfriskende, gledelige, nyttige og helt nødvendige reparasjoner og bygging. Snekring. Hammerslag. Graving. Latter. Det var de og krigen og deres samtaler gjennom kvelds- og nattetimer. Alltid sånn. Det var godt ment. Vi sto alene med vår krig. De ville spare oss som var barn for det som hadde skjedd. De ville se framover. Vi skulle vokse opp i fred. Musikkskolen skulle utvikle musikalitet og medmenneskelighet. Slagmarken skulle forvandles til en by å vokse opp i.

Totalt ble 85 fly skutt ned over Narvik, 65 skip ble senket i fjorden og på havna og 8.500 mennesker døde i kampene i og rundt Narvik. Kampen varte i 62 dager og la byen i ruiner. De hadde mye å tåle og gjøre. Det klarte de. Dette ble arven vår, byen, musikkskolen og holdningen «reis deg opp og stå, hold ut, kom igjen, se muligheter, dette klarer vi.»

Hvis det ikke var for blokkfløytene våre og stemmene våre, hvis det ikke var for fioliner, celloer, kontrabasser. Hvis det ikke var for alle forsøkene sammen med de andre på musikkskolen, uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Hvis det ikke var for alle forsøkene på å få det til. Hvis det ikke var for musikklærerne foran oss, instruktørene, dirigenten. Hvis det ikke var for gløden mellom dem og overfor oss. Hvis det ikke var for hele gjengen med unger og ungdom som kom strømmende til musikkskolen og pakket ut instrumentene sine og satte seg ned og lyttet og fulgte med og prøvde å få til sitt beste og ble helt varm og rød i kinnene og stille og glade over å få det til. Hvis det ikke var for de ekstra tonespilloppene vi kom på og fant på med strengene og fløytene og stemmene når vi hadde fått det til, hvis det ikke var for den flerstemte lyden av orkesteret, for følelsen av å lage en stor og hel kropp av lyd som strakte seg ut i linjer og bølger og beveget seg mot høyder og mot dybder, som ble hele rom å skape og forandre, rom å være i og å bli klar over seg seg selv i, hvis det ikke var for fryden over å være midt i musikken så vet jeg ikke hvordan det hadde gått.

Men de ville noe og de må ha skjønt verdien av satsingen, Narvik kommune, foreldrene våre. Dette ble arven vår, byen, musikkskolen, korpsene, korene med innvielse i musikk og samspill, opplæring og øvelse i konkrete handlinger som forløser krefter, gir oppdrift og livsmot, som en redning, illusjoner av kjærlighet som kan skapes igjen og igjen og igjen og

If music be the food of love, Sing on till I am fill’d with joy;

For then my list’ning soul you move

To pleasures that can never cloy.

Your eyes, your mien, your tongue declare

That you are music ev’rywhere.

Pleasures invade both eye and ear,

So fierce the transports are, they wound,

And all my senses feasted are,

Tho’ yet the treat is only sound,

Sure I must perish by your charms,

Unless you save me in your arms.

(William Shakespeare)

Så får språket på følelsene fra krigens traumer komme når det kommer, mangemange år etterpå. Filmen, Kampen om Narvik, kan være en port for vår generasjon.

Torunn M Eriksen, Lillehammer