Ikke la barna våre bli digitale forsøkskaniner

- Kunne man ikke kjøpt inn tyve iPader, hatt dem på et eget rom og gitt barna fire timer i uken med øremerket digital læring? Så kunne bruken øke eller minke i takt med hva man visste var hensiktsmessig, skriver Gaute Brochmann.

- Kunne man ikke kjøpt inn tyve iPader, hatt dem på et eget rom og gitt barna fire timer i uken med øremerket digital læring? Så kunne bruken øke eller minke i takt med hva man visste var hensiktsmessig, skriver Gaute Brochmann.

Av
DEL

leserinnlegg

Som far til tre barn på barnehage og skole i Lillehammer, snakker jeg daglig med andre foreldre på fotballkamper og foreldremøter, henting og levering. Tema er ofte ungene. Og du kan jo gjette hvor mange ganger jeg har hørt noen utrykke bekymring over at barna deres lider under manglende digital kompetanse. Det har aldri skjedd. Det som derimot er tema hver eneste dag, være seg tre eller trettenåringer, er den evinnelige kampen for redusert skjermtid, frustrasjon over sosiale medier og begrensinger på spill.

Det var derfor med svært blandede følelser jeg mandag ettermiddag troppet opp på obligatorisk foreldremøte for fjerde trinn på Hammartun barneskole for å få informasjon om den iPaden som nå skal bli en permanent del av undervisning for barna på trinnet. Og tredje trinn fra jul. Og første og andre trinn så fort som mulig.

Vi fikk vite mye om hvordan man lader et Apple-produkt og setter på beskyttelsesdeksel. Ingen ting om hvem som har bestemt at undervisningen legges om så radikalt, hva som var beslutningsgrunnlaget eller i det hele tatt noe om hva man håpet eller trodde man kunne oppnå.

Kun på direkte spørsmål ble det svart at man ikke hadde noen bevis for at iPad gav bedre resultater i norsk og matte enn tradisjonell undervisning. I stedet ble det sagt at grepet er et svar på det generelle målet om digital mestring hos norske skolebarn. Og at det ikke var planlagt noen evaluering av ordningen som på høyere trinn har pågått siden 2015. I det hele tatt var mangelen på svar pinlig, uten at jeg vil laste lærerne for det. Jeg opplevde ikke dem mye mer entusiastiske enn jeg selv var – men så er heller ikke dette deres idé.

Tiltaket er bestemt av Lillehammer kommune, og skriver seg inn i en nasjonal oppblomstring av bruk av digitale hjelpemidler i norske skoler. Jeg skal ikke bruke mye tid på alle skrekkhistoriene jeg har hørt her om hva slags erfaringer foreldre har gjort seg med førsteklassinger, iPad og et støynivået så høyt at ørepropper en obligatorisk del av barnas standardutrustning.

Poenget er, som lærerne på Hammartun var ærlige nok til å si, at man ikke vet. Ingen aner noe om hvor bra eller dårlig dette er. Jeg har en kone som akkurat nå utdanner seg til helsesøster, og som hennes forelesere i folkehelse slår fast: Det finnes ingen forskning som understøtter at dette er en god idé. De slår kontant fast at det hele er et gedigent eksperiment. Med barna våre som digitale forsøkskaniner.

Som dere nok har skjønt er jeg skeptisk til innføring av digitale plattformer i skolen. Læring handler om fordypning og konsentrasjon. Jeg vet ikke med dere, men jeg personlig opplever ikke selv at mine Apple-produkter fremmer disse verdiene. Dessuten har de aller, aller fleste barn tilgang til smarttelefoner, så sosial utjevning er neppe noen faktor her. Og ikke minst er teknologien så brukervennlig at i alle fall mine unger lærte seg å navigere en iPad på nøyaktig 15 minutter når de først fikk kloa i den.

Jeg tror altså ikke at obligatorisk iPad er bra. Men jeg vet ikke. Og for å gjenta hovedpoenget: Det gjør ingen andre heller. Hvis forskning på et senere tidspunkt viser at barna blir smartere av å lære på iPad, og at det ikke er noen bivirkninger, bøyer jeg meg naturligvis for det. Men jeg kan ikke se noen grunn i verden til å ikke vente med å endre hele undervisningen til resultatene foreligger.

Dette betyr ikke at jeg er mot ny teknologi. Alle vet at epost og wikipedia er en gave. Men trenger barna skolen for å lære dette? Kunne man ikke kjøpt inn tyve iPader, hatt dem på et eget rom og gitt barna fire timer i uken med øremerket digital læring? Så kunne bruken øke eller minke i takt med hva man visste var hensiktsmessig.

Slik er det ikke. I en panikkartet frykt for å ikke «henge med i tiden» som det stod i invitasjonen til foreldremøtet, legger man nå om undervisningen for en hel generasjon barn. Og man gjør det uten kunnskap, ved å innføre et produkt som i brorparten av byens barnefamilier ikke bare er til stede allerede – men regnes som det kanskje største enkeltutfordringen i barnas hverdag.

Jeg sier ikke at beslutningstakerne i Lillehammer kommune skal være enige med mine subjektive synspunkter her. Det jeg imidlertid mener er en selvfølge, er at de tar avgjørelsene sine basert på forskning og fakta, ikke tendensiøse og subjektive vurderinger. Og noe som ikke kan tolkes som annet enn å henfalle til en tankeløs flokkmentalitet.

Oppfordringen er derfor enkel. Det er mer enn nok grunnlag for en utreding om bruk av iPad i barneskolen, på Lillehammer og andre steder. Ta dere tid til å finne svarene her, og fatt beslutning på kvalifisert grunnlag. Jeg vet det ligger mye prestisje i dette, men i dette tilfellet tror jeg det får vike. Det er barna våre det er snakk om. Og vi skylder dem en mer redelig behandling enn dette.

Gaute Brochmann, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags