Ungdomsandelen synker og forventet levealder øker. Der det er færrest folk igjen, vil også en høy eldreandel ramme hardest. Konkurransen om hodene har derfor aldri vært større, verken for kommuner eller bedrifter.

Globale megatrender som urbanisering og sentralisering vil nok ikke snu med det første. Kan trenden snus i det hele tatt? Står våre folkevalgte framfor en umulig oppgave?

I 2020 ble det født like mange barn i Oslo, som i Bergen, Trondheim, Stavanger, Bærum og Kristiansand til sammen; 9.200 barn [NRK]. I Ringebu, Sør- og Nord-Fron ble det født henholdsvis 50, 22 og 42 barn [SSB].

«Det er ikke liv laga» betyr at noe er dødfødt – og derav ikke vits å satse videre på. Når Ole Tvete Muriteigen (Sp) konstaterer at Sør-Fron er liv laga, oppstår to spørsmål:
1) Hvor lenge?
2) Hva slags liv?

Både som landbrukskommune, i et land som heller importerer kjøtt fra Namibia og Zimbabwe, og som hyttekommune. Et sted for byfolk å plassere penger i luksuriøse hytte-mansions, som igjen gir evig arbeid til noen av bygdas entreprenører og snekkere. Og deres sønner, sønnesønner og sønnesønns sønner.

Skolestrukturdebatten er igjen tatt opp av skuffen, og jeg mener det er på høy tid å se seg selv i speilet. Uavhengig av om skolen havner på Harpefoss eller Flatmoen – hvordan skal bitte lille Sør-Fron rekruttere nye lærere, når dagens går av med pensjon? Hvor mange står klar til dyst når pensjonistene omsider trilles inn på Sørheim, etter å ha tilbrakt de siste 80–90 åra i samme bolig? Er det teknologi og utenlandsk arbeidskraft som igjen er eneste utvei?

Jordvernet står sterkt og utbyggingen stille i Sør-Fron. Ordførerkandidatene ønsket folk skal bo lengst mulig i egen bolig, hvilket er forståelig. Kunne det vært en tanke å frigjøre boliger som potensielle tilflyttere kunne ha modernisert, ved å opprette flere tilrettelagte, «unge» eldretun ved Sørheim eller Flatmoen? Hjemmetjenesten ville spart uhorvelig mye kjøring. Eldgamle hus hadde sluppet unna ny, avansert og kortvarig teknologi. Hus som verken forbedrer livskvaliteten, helsen eller ensomheten til enslige eldre.

De få, unge frøningene som velger å ta høyere utdanning returnerer dessverre sjelden til bygda. Hvorfor skal da en nyutdanna lærer, sjukepleier eller ingeniør, fra Oslo eller Hamar, velge å flytte til Sør-Fron og ikke Nord-Fron? Eller Vågå, for den saks skyld? Fin natur holder ikke, når folk flest er opptatt av lønn, fag- og arbeidsmiljø. For ikke å nevne det sosiale miljøet.

Jeg stiller meg bak Ida Hamiltons innlegg, og kunne ikke tenkt meg noe mer idyllisk enn skolen hun beskriver på Flatmoen. Sentral nok til at flesteparten av bygdas barn kan/burde sykle til og fra skolen. En flerbruksarena for samhold på tvers av alder. Et nytt håp.

Likevel frykter jeg for tallene som SSB, Telemarksforskning og regjeringens demografiutvalg legger fram. NHH-professor og leder av utvalget, Victor Norman, spår distriktene kan ende opp som «gamlehjem i naturskjønne omgivelser» da de ikke evner å reprodusere seg selv.

Attraktivitet og reproduksjonsevne går hånd i hånd.

Simen Odenrud, sør-frøning som bor og studerer på Ås