Innlandet applauderer sykehussatsing i Lillehammer

Det anbefalte Mjøssykehuset, plassert til Moelv, henger i en særdeles tynn tråd. Pr dato er det selvsagt tilhengerne av Mjøssykehuset og en noe resignert styreleder i Helse Sør-Øst som mest av alt holder liv i tanken om en helt ny sykehusetablering.

Det mest konkrete styringssignalet som er å oppdrive, er en videre satsing og utvikling av dagens sykehus i Lillehammer. Selv dette er en besværlig øvelse.
Lillehammers ordfører Ingunn Trosholmen tør ikke å si dette høyt. Hun vil ikke provosere sine nabobyer. Ordfører Torvild Sveen tør ikke si dette høyt hjemme i Gjøvik, der han tross alt vil gjøre et forsøk på å bli gjenvalgt i neste års valg.

OA-redaktør Stina Håkensbakken er prisverdig åpen. Hun har helt presist pekt på konsekvensene av vedtaket som er gjort: Et «gigantisk offer det er å si fra seg hundrevis av attraktive arbeidsplasser midt i byen» og nedleggelse av fødeavdelingen som et første tilpassende tiltak.
For både OA og ordførerkandidatene i Gjøvik vil tida framover bli en stor prøvelse. Særlig ettersom et vedtak om nytt sykehus i Moelv knapt vil se dagens lys. Verken etter 10. mars 2023 eller fram i tid.

Det er godt gjort rede for hvorfor helseminister Ingvild Kjerkol ikke ville eller kunne komme med en avklaring i høst. Ikke minst gjør styreleder Svein Gjedrem en god pedagogisk innsats:
Økonomisk henger et nytt sykehus i Innlandet for tida ikke på greip. Utredningsmessig er ikke jobben gjort god nok. Han ville bare ikke selv være den som stoppet prosjektet. Hans mandat er å bygge i Oslo, eller i alle fall prøve å komme i gang i Oslo.

Styreledere sitter ikke evig. Heller ikke Gjedrem. Tanken på et skifte er for lengst i gang. Sykehuset Innlandets lederskap vil også bli utfordret. Første betingelse for fortsatt tillit er evne til realitetsorientering.
Den viktigste beholdningen fra styremøtet i SI sist uke var det faktum at også styreleder Toril B. Ressem erkjenner at hennes styre må fatte endringsvedtak i foretaket uten å kjenne overordnet ramme for hva som skal skje.

Helt siden foretaket så dagens lys for 20 år siden har det vært en erkjennelse av behov for strukturendringer. «Terrorbalansen» mellom sykehus, byer, regioner og innad i partier har virket lammende. Lengselen etter «det store vedtaket» har vært premisset for endringer – og besparelser – knyttet til vaktlinjer og funksjoner. Dette har ikke kommet.
Ressem åpner opp: Nå kan ikke SI skyve endringer framfor seg. Likevel: SI-sjef Alice B. Andersgaard varsler fortsatt saktefart. 2023 skal brukes til å vurdere hva som må skje i 2024. Knuten festner seg.

Uansett ny strukturutvikling, Lillehammer er utpekt som et bærende akuttsykehus. Omstillinger, samordning i byggeperiode(r), effektiviseringer, moderniseringer i et 10–15 års perspektiv skal forankres til Lillehammer.
I en slik periode vil Gjøvik fortsatt ha viktige sykehusfunksjoner, bare ikke fødeavdeling som i dag. Kvinneklinikken i Lillehammer blir en motor som favner bred faglig satsing.

Samtidig som Støre-regjeringen sliter med sykehus i hele landet, skal den også ta stilling til infrastruktur. Selv på kort sikt, med SV på vippen, blir det også av pasienthensyn viktig med bedret infrastruktur. I et slikt perspektiv er videreføring av ny Mjøsbru, firefelts veg til Lillehammer og firefelts veg fra Gjøvik til Mjøsbrua grep det politiske innlandet bør evne å stille seg bak.

Så får Lillehammer selv vurdere om en kunsthall til 2027-jubileet er viktigere enn å legge til rette for en blålys-trase fra E6 til sykehuset. Trosholmens gjestetekst i GD før helga og neste års kommunebudsjett er kjemisk fritt for signaler om hva byen antakelig aller mest bør befatte seg med.

Kjerkol venter en rapport om helseforetaksmodellen 1. mars neste år. 10. mars får hun en utvidet rapport om Mjøssykehuset.
Noe må hun selvsagt si i etterkant. Men et halvt år før neste valg vil hun på ny tråkke vannet. Velgerne skal ikke provoseres. Men Sykehuset Innlandet må pine seg selv framover mot foretakets egne krevende valg. Drahjelpen lar vente på seg.