Aktuelt
Detter er en kommentar. Kommentaren er uttrykk for kommentatorens holdning.
Innlandets 46 kommuner er et utstillingsvindu for Kommune-Norge. Enten til skrekk og advarsel, eller som et eksempel til etterfølgelse.
Dommen får vi i forkant av neste kommunevalg i 2023.
Før den tid vil vi kunne få nye eksempler på hvordan innbyggere opplever seg som flyktning i egen kommune, dersom du må flytte til en annen kommune for å få tilbud og tjenester du nektes i egen kommune.
For snart ett år siden oppnevnte Solberg-regjeringen et utvalg som har til oppgave å se på grunnlag og forutsetninger for måten våre kommuner drives på. Utvalget skal etter planen levere sitt arbeid i desember 2022. Kan hende vil utvalget få mer tid på seg dersom Støre-regjeringen finner ut at den vil endre på utvalgets oppdrag.
Det er i kommunene vi alle lever våre liv. Det er kommunene som gir tilbud om barnehage, skolegang og omsorg, uavhengig av alder, og som legger til rette for at vi skal kunne leve gode liv, uavhengig hvor i landet vi bor.
På politisk og administrativt stammespråk omtales dette som generalistkommunenes arbeidsoppgaver. Dette innebærer at hver eneste kommune skal ha ansvar for å løse de samme oppgavene, uavhengig av hvor i landet kommunen er og hvor stor den er.
Så vet vi at slik er det ikke. Kommuner drives ulikt. Kommuner strever med å lære av hverandres feil og dyktighet. Likevel fortsetter kommuner med å gi ulike tilbud.
Solberg-regjeringen mente at med 30 års drift siden sist kommunene ble satt under lupen, var det på tide å utrede om hva som kan gjøres for å styrke kommunenes evne til å gi deg og meg gode tjenester og tilbud, til å utvikle og forbedre grunnlaget for å bo og arbeide. Innlandet er i en unik nasjonal situasjon.
Våre kommuner i vår enormt store innlandsregion avviste alle forsøk på å endre kommunekartet da spørsmålet sist sto på dagsorden.
I Hedmark satt det en ledelse som knapt var interessert i å følge opp Regjeringens ambisjoner om å stimulere til endringer. I Oppland var det reelle forsøk på å oppnå endringer. Men grasrota sa nei. Konklusjonen ble den samme: Vi lever videre slik vi har gjort det før.
Vår innlandsregion har en stemme inn i det pågående utredningsarbeidet. Kommunedirektør Ola Helstad i Nordre Land er med og har selvsagt en unik anledning til å bringe inn tenkning på hvorfor Innlandet ikke ønsket endringer.
Samtidig som han også har ståsted for å se behovene for å stimulere til endringer.
Utvalgets arbeid kan selvsagt ikke foregå i et vakuum. Tidligere kommunalminister Nikolai Astrup mente utvalget burde se på oppgaver og tjenester i lys av hva fylkeskommunene holder på med.
Den nye kommunalministeren, Bjørn Arild Gram (Sp), bør avgjort supplere mandatet: Hvordan kommunene skal kunne utvikle seg er nært knyttet til Statens rolle.
Det er Staten som i dag er legger til rette for rammer, oppgaver og ansvar. For fylkeskommunene og for kommunene. Det var oppsiktsvekkende, men kanskje ikke overraskende, at en Høyre-dominert regjering lot som om kommunene bare har seg selv å takke, uavhengig av statlige forutsetninger.
Miljø og klima får berettiget oppmerksomhet. Vi hører om klimaflyktninger – også i vårt eget land? Vi hører om vindmølleflyktninger – også i vårt eget land?
Og lenge har vi erfart hvordan omsorgsflyktninger har måttet forlate egen kommune på grunn av for dårlige tilbud.
Det pågående utvalgsarbeidet har sin berettigelse. Det er behov for å endre kommunekartet. Ikke minst i Innlandet.
Men når Staten på sin side lager økonomiske ordninger som slår beina unna mindre kommuner og distriktskommuner i en overordnet økonomisk politikk, blir det rått parti å overlate lokale kamper alene til kommuner som strever. Enkeltår med store ekstrainntekter fra kraftsalg for noen kommuner endrer ikke dette bildet.