Etter en dramatisk avstemning i fylkestinget i Innlandet, ble det vedtatt med en stemmes overvekt at spørsmålet om en eventuell oppløsning av fylket skal legges ut for folkeavstemning. Resultatet av den vet vi om noen uker. Hva skjer hvis folket vil løse opp Innlandet – skal folkets råd følges?

Valgdemokratiet er kjernen i folkestyret vårt. Prinsippet om folkesuverenitet innebærer at maktens kilde er folket selv, gjennom stemmegivning ved lokale og nasjonale valg.

Hvilken rolle har så folkeavstemninger? Begrepet nevnes ikke i Grunnloven, og resultatet av avstemningene er derfor ikke juridisk bindende. På nasjonalt nivå har vi kun hatt seks folkeavstemninger. Disse har handlet om svært ulike tema – om unionsoppløsningen med Sverige, framtidig styreform, alkoholpolitikk og om Norges forhold til Europa. Felles for alle folkeavstemningene har vært at resultatet er blitt fulgt opp av Stortinget – man har altså valgt å lytte til folkets råd, selv om flertallet av representantene skulle ha et annet syn.

På lokalt nivå har folkeavstemninger vært langt mer vanlig enn på nasjonalt nivå. De vies ikke så mye medieoppmerksomhet, og mange blir kanskje overrasket over omfanget: Siden 1970, har det vært avholdt hele 857 lokale folkeavstemninger. Tema for avstemningene har hovedsakelig handlet om målform i skolen, spørsmål knyttet til lokal alkoholpolitikk, kommunesammenslåinger, endring i skolekretsgrenser, og om miljøspørsmål.

På 2000-tallet, har de fleste handlet om kommunesammenslåing, og da med en topp i forbindelse med kommunereformen. Resultatene av de lokale folkeavstemningene har også i stor grad blitt fulgt opp – særlig når det gjelder avstemninger om målform i skolen, og alkoholspørsmål. Andelen er mindre når det gjelder spørsmål om kommunesammenslåinger – men likevel så høyt som 85,7 prosent.

Selv om folkeavstemninger kun er rådgivende, er de altså alltid etterfulgt på nasjonalt nivå. Også lokale politikere oppfatter i stor grad de lokale avstemningene som politisk bindende. Har man først lagt ut et spørsmål til folkeavstemning, er det vanskelig å forsvare at man lar være å følge opp resultatet.

Et moment som er trukket fram i diskusjonen om den kommende folkeavstemningen om oppløsning av Innlandet, er valgdeltakelse: I hvilken grad skal man føle seg bundet av en folkeavstemning, hvis valgdeltakelsen for eksempel er under 50 prosent? Et knapt flertall i den ene eller andre retningen betyr da at om lag 25 prosent av de som har stemmerett står bak resultatet. Den demokratiske legitimiteten ligger i muligheten til å delta – alle som har stemmerett, kan selv velge om de vil bruke den og dermed være med på å bestemme.

På barneskolen lærte vi i matematikken at «faktorenes orden er likegyldig». Det samme gjelder nok ikke i politikken. Innlandet fylkeskommune er ikke mer enn knappe to år gammel, resultatet av en fylkessammenslåing gjennomført ved tvang, uten folkeavstemning i forkant, og hvor flertallet både blant innbyggerne og i de opprinnelige fylkestingene var imot.

Det er uro i flere av de nye fylkene. Oppløsing av Troms og Finnmark og Viken er nevnt i Hurdalsplattformen. En meningsmåling viser også at flertallet i Sogn og Fjordane ønsker å løse opp Vestland. Tiden vil vise hvor mange fylker vi har til slutt.

Mye av uroen rundt reformen kan nok tilskrives den politiske prosessen i forkant, med uventede konstruksjoner (som Viken), uklarhet i framtidig oppgavefordeling, og manglende folkelig forankring. Uansett hva en mener om fylkeskommunenes eventuelle eksistens og antall, så fortjener utformingen av vårt styringssystem en bedre og grundigere prosess enn hva fylkene ble til del. At velgerne nå får sagt sin mening, er ingen katastrofe. Nå er det tid for argumenter og valgkamp. Skal vi lytte til folkets råd? Ja, selvfølgelig skal man følge folkets råd.

Mona Strand, statsviter, Høgskolen Innlandet