Vi har blitt opplyst om at Lillehammers Helse- og velferdssektor vil bruke 30 millioner mer enn budsjettert i 2021. GD skriver også at kommunedirektøren vil skjære ned ytterligere 53 millioner i 2022.

Her om dagen fikk jeg tilsendt følgende fra en pasients pårørende. Det begynner å bli mange slike meldinger, dessverre. ... og kommunens ledelse kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene, sier de.

«Far 93: Hva galt har jeg gjort mot kommunen? Har jeg fornærma dem? Hvorfor får jeg ikke den hjelpa jeg trenger? Det er ikke trygt for meg å bo alene.

Sønn 54: Du har ikke gjort eller sagt noe galt. Tvert imot du har jobba og betalt skatt i en mannsalder, du krever ikke mye og er takknemlig for det du får. Det er ikke deg det er noe galt med – det er styringa i denne kommunen det er noe galt med.

Far 93: Ja, jeg har alltid trodd at jeg skulle få hjelp når jeg ble gammel og trengte det, og så får jeg det ikke. Vi får håpe dette livet snart tar slutt.»

Her er noen betraktninger etter de samtalene jeg har hatt i det siste:

Noen velger jobb og verv der de sitter med mye makt. Makt til å gjøre gode ting for andre, og makt til å gjøre livet veldig vanskelig for andre. Dette er kjent også fra min egen tid i hjelpeapparatet. Det er mange innenfor kommunalt styre som har mye makt når det gjelder hvilke tilbud de gamle skal få. Tildelingsenheten består av mange ansatte, med ulik kompetanse og erfaring. Noen av dem sliter med å høre. De lytter verken til de gamle eller til pårørende. De har for få plasser og rår over for få ressurser, og det er for mange eldre som trenger tjenester de ikke kan tildele.

Istedenfor å møte de eldre og pårørende med empati og beklage at det finnes for få plasser, fremstår de harde og avvisende. Vi har en kommuneledelse som ikke ser (bortsett fra når noen uttrykker glede og takknemlighet over å motta lovpålagte kommunale tjenester). En ting er at de ikke ser de som trenger hjelp, men de ser heller ikke alle dem som hver dag jobber så hardt for å ivareta de gamles behov i hjemmetjenesten og i døgntiltak, inkludert Helsehuset. De ser ikke hva de skriver når de ber om økte ressurser, de ser ikke sykmeldingene, avvikene, overtiden og fortvilelsen over å ikke strekke til.

Og så har vi politikerne, de som sitter i kommunestyret, de som har fått tillit fra innbyggerne til å planlegge framtida og forvalte ressursene. De er så tause, de sier så lite i den offentlige debatten om det elendige i eldreomsorgen i kommunen. Hvorfor står ikke ledelsen i partiene fram med sin fortvilelse, med sin frustrasjon og med sine løsninger over at de gamle heller vil dø enn å bli enda eldre i Lillehammer?

Vi i Rødt prøver å si fra og komme med konstruktive forslag – prøver å lytte, se og snakke om det som ikke er bra nok. Folk fra andre partier kommer til oss og forteller om uakseptable forhold. Deres egne partier er tause.

Lillehammer kommune har en verdighetsgaranti som skal sikre at de som mottar omsorgstjenester får en verdig, trygg og meningsfull alderdom. Det skal tas hensyn til at du har en boform som er riktig ut fra ditt behov og din tilstandat du har et variert kosthold og tilpasset hjelp ved måltiderat du har et mest mulig normalt liv, med en normal døgnrytme og adgang til å komme ut i friluft samt nødvendig hjelp til personlig hygieneat du får tilbud om samtaler om eksistensielle spørsmålet du får lindrende behandling og en verdig dødat du bevarer eller øker din mulighet til å fungere i hverdagenat du får forsvarlig oppfølging av lege og annet personellet du får enerom hvis du bor på helseinstitusjonat du får bo med ektefellen din hvis dere ønsker det.

Ord er billige, handling koster – hvor mange flere eldre må få en uverdig alderdom, og hvor mange dør i ensomhet mens de venter på nødvendige omsorgstjenester? Så hva skal til for at Tildelingstjenesten skal høre, kommuneledelsen se, og flere politikere begynne å snakke? Hvor mange leserbrev i GD, hvor mange klager, hvor mye fortvilelse, hvor mye uverdighet skal til før ressurser omprioriteres slik våre gamle får en verdig alderdom og død.

Kampen for de gode velferdstjenestene må holdes oppe. Og de må kjempes for. De kommer ikke av seg sjøl. Neste slag står nå om kommunebudsjettet for 2022.

Øyvin Aamodt, Rødt