Med hederlige unntak fremstår den norske fjellheimen som en blanding av utilgjengelig villmark og kjøpesenterkåt hytteby for nyrike.

Veien til fjelleventyret for er brolagt med søppelmat, og bomulighetene enten er en sliten campinghytte, eller et trendy hotell innredet av interiørarkitekter som heller kopierer St. Moritz enn å bringe inn lokalkultur og lokale ressurser.

I Gudbrandsdalen må man være lokalkjent for å svinge av motorveien til kulturarven vår. Der jobber idealistiske bønder overtid for at åklær, lefser, sauer og poteter skal overleve i konkurransen med profittkåte utbyggere, politikere og matkjedegiganter.

I Jotunheimen finnes forbilledlige perler, men de er unntakene. I de små bygdene ved foten av vår største fjellheim, er det store potensialer for å skape levende og attraktive bygder for fremtiden. Men, de trenger åpenbart hjelp mot fraflytning og mangel på attraktive tilbud.

Vi liker å se på oss selv som skisportens vugge og mestere, men også som et stolt fjellfolk. Norge består tross alt av kun 2 prosent bebyggelse. Resten er skog, fjell og vidde.

Når sentrale politikere og andre sterke krefter vil ha oss til å kutte ut kjøtt for miljøets skyld, har de glemt hva jakt, fiske, reindrift og beitemark betyr for vårt biologiske mangfold og distriktene. Arkitekturopprøret avslører utbygginger som er ren vandalisme av både natur og lokalkultur.

En rekke av Norges småbyer og bygder får godkjent digre bygningsklosser og masseproduserte bolig- og hyttebyer, som virker totalt malplasserte og mastodontiske mot opprinnelig tradisjonsrik arkitektur. I samme slengen ødelegges sårbar natur, og mange bygder har ikke lenger kulturlandskap med beitemark.

Folk flest oppsøker ikke villmarka med mindre den har oppvarmet asfalt, utebelysning og kjølerom til bæreposene med frossenmat og sushibrett fra super’n. Fjellbønder er populære når de kjører snøskuter med stashet fra Oslo, og irriterende når de driver buskapen sin i fjellet.

Nordmenn vil heller ha burgere med dyremishandlet kjøtt fóret på soya fra Amazonas, enn bærekraftig vilt, geit og sau. Høyfjellshoteller er blitt skogshoteller, for Fjell-Norge er i ferd med å drukne i en grønnsaksuppe, fordi ingen lenger skjønner at roten til enhver viddeblomst er avhengig av dyremøkk.

Frankrike er verdens ledende turistdestinasjon, med 90 millioner turister i 2019. Turismen står for 8 prosent av BNP. Sammen med syv andre alpeland har de en omfattende idé- og kunnskapsbank i Alpekonvensjonens åtte rapporter. Bare å lese og lære!

Levende bygder får ressurser fra nasjonale, regionale og lokale rammeverk og støtteordninger. Infrastrukturen er rå. Proffe turistkontorer får tilreisende til å handle, spise og bo lokalt.

Mountain farming er en hedersbetegnelse, da fjellbønder sørger for en betydelig grad av selvforsyning, natur- og kulturvern selv i 2000 meters høyde. Lunsjene er alene grunn til å velge Alpene. På setra der alt er kortreist: melkespann, tømmer, gamlemors tekstiler, fatterns dram og mors ost og spekemat.

I praksis gir Alpekonvensjonen økte subsidier til småbruk i bratte og høytliggende bygder, forretningsmodeller og nettverk som sikrer lønnsomhet for småskalaprodusenter av lokale kvalitetsprodukter og tjenester, og mye mer. Lokalbefolkningen eier og driver de fleste bo- og spisesteder, med lokale råvarer.

Norske bygder må tørre å ha tilsvarende sterk tro på seg selv og sin egen historie og særpreg. Eiendomsutviklere og politikere har sett seg blinde på stordriftsfordeler og markedsanalyser.

Min drøm er at Norge kan lære av Alpene, og innse at vi har naturen, klimaet og bygdekulturen som trengs. Det er på tide å finne og fjerne hindrene.

Elizabeth S. Lingjærde, Oslo, skribent, PT og "influenser"