Lørdag morgen våknet vi alle til nyheter som vi nok ikke trodde var sanne. Du vet når du våkner til en sorg i hjerte, som du ikke trodde du ville kjenne i vår tidsalder.

Min sønn er homofil, men hva gjør vel det? Han er en av fire i søskenflokken, og en helt vanlig ung mann på 25 år. Han er som de 3 andre, med ønsker om å kunne elske på lik linje med sine søsken. Han vil elske et annet menneske, slik som alle vi andre elsker. Vi gråt på lørdag, han ventet på svar av sine kamerater som var på byen i Oslo for å feire Pride, for å ha det kjekt sammen. Det tikket inn på telefonen litt etter litt. Alle han kjente var i god behold, og det er vi glade for. Det var dessverre andre som måtte bøte med livet og andre ble skadet, de var på byen for å ha det bra sammen med andre mennesker.

Jeg forstår ikke at noen skal sette seg til doms over andre mennesker på denne måten. Det er på tide at samfunnet forstår at det er ikke et valg å være homofil, det er noe man er født som. Skulle ønske man ikke trengte en måned i året man feirer Pride. Dette er å feire mangfoldet, det vi alle er en del av. Det burde være hver dag hele året! Jeg forstår sammenhengen med feiring og lovgivingen som ble gitt for 50 år siden. Det er på høy tid at man må få elske et annen menneske uten fordommer i vårt frie land. Skal man ha ytringsfrihet må man også forstå hvilket ansvar det er for enkeltmennesket i et samfunn med ytringsfrihet. Dessverre kan det være mennesker som tar alt bokstavelig med det vi skriver. Selv om det ikke er helt klarhet i hva eller hvorfor som skjedde natt til lørdag.

Jeg respekterer enkeltmenneske og har et iboende ønske om at alle i vårt samfunn får et liv der de kan elske et annet menneske fri for fordommer og hat. Min sønn er en fantastisk ung mann, med stor kunnskap, god utdanning og rett til å elske den han vil. Han er min sønn, homofil snill og god. Han ser lik ut som sine søsken. Han er min sønn, med drømmer og ønsker for fremtiden som sine tre søsken.

Anne Hofseth Rindal, Lillehammer, firebarnsmor