– Man må ville det, slår Hege Thorson Nordskar (69) fast.

Det nærmest bombastiske utsagnet kommer på spørsmål om hun har et råd om kjærlighet.

I et par timer har hun og ektemannen Helge Nordskar (68) fortalt om sin helt enestående livsreise sammen. De to har kjent hverandre siden barnehagen, har fire voksne barn og bor på den avsidesliggende fjellgården Glittersjå i Murudalen i Sel.

For den som skal skrive, er det en utfordring å velge ut hvor gjenfortellingen av historien skal begynne og hva som skal utelates. Hver flik av eiendommen, gjenstandene i rommene og hvert eneste dyr på gården, burde egentlig hatt hvert sitt avsnitt. Harene som bor i egne barhytter i skogkanten, for eksempel. Eller salmakerkrakken som er i flittig bruk på vinterstid. Fra den er det fint å sitte å se ut over når snøen laver ned utenfor. Eller hva med å ta utgangspunkt i de småkrøllete, for tidlig fødte kopplam-tvillingene som måtte mates gjennom sonde i magen den første uka for å bli holdt liv i? Nå tusler de småbrækende rundt ved siden av innhegningen til de tamme elgene.

Lørdag 18. juni er sesongstart på Glittersjå. For inngangsbilletten kan besøkende blant annet møte elgen Krompen, bukken Bruse og far og sønn Påfugl.

Men grunnen til at avisas utsendte kommer på besøk, skyldes kjærlighetshistorien til det unike paret.

Eventyret om Hege og Helge begynner i Seter musikkbarnehage i Oslo. Fem år gamle Helge var svært fascinert av Hege med de lyse flettene. Han klatret gjerne etter henne i klatrestativet for å ta på håret hennes. På grunn av den store aldersforskjellen, ett år kan oppleves som et tidsmessig osean i den alderen, hadde ikke Hege særlig sansen for den innpåslitne småungen.

En dag skulle en portrettfotograf forevige ungene. På stueveggen på Glittersjå henger bildene av de to. Hege syr. Helge snekrer, ikke ulikt arbeidsfordelingen de to har hatt oppigjennom årene.

Paret forteller om svært forskjellige oppvekstvilkår. Helge vokste opp i en av leilighetene i en firemannsbolig. Hege var yngste datter av Edvin Kjell Thorson, mannen som fant opp helsetrøya, som drev Ekeberg rideskole og husdyrpark og åpnet landets første helsekostforretning. Hun ble etter hvert en dyktig sprangrytter og hevdet seg i internasjonale konkurranser.

– Hun var på Sportsrevyen nesten hver søndag, sier Helge.

Han kjente fetteren til Hege og fulgte hennes liv med et beundrende sideblikk opp gjennom årene.

Hun var engasjert i miljøvern og selvberging, utdannet seg på landbruksskolen og lærerskolen, ble opptatt av alternativ pedagogikk og engasjert i leirskoleforeningen. Også Helge gikk på lærerskolen. Han var aktiv i forskjellige idretter, og ble blant annet norgesmester i håndball mens han var medlem av klubben på Nordstrand. En periode jobbet han på Barnas gård som leirskolelærer.

– En dag skulle de vi kalte «idiotene fra leirskoleforeningen» komme og se på hva vi drev med, klukker Helge.

For Hege var tilfeldigvis var en av «idiotene». Hun kjente ikke ham igjen, men husker fortsatt hvordan kjekkasen med blondt hår og skjegg sto der i islenderen sin og dirigerte de store dyrene på innmarka. De kom naturligvis i snakk.

– I løpet av praten inviterte jeg ham hjem, og ansatte ham, sier hun.

For faren hennes var i gang med å planlegge Langedrag naturpark i Numedal i Buskerud. Og det er et så langt kapittel i livshistorien at det ikke går an å ta med i en avisartikkel om kjærlighet. Bortsett fra en ting, nemlig det som var utslagsgivende sjekketrikset til Helge.

– Jeg var ikke så lett å få på kroken, men han skrev dikt og sanger til meg, og det hadde jeg aldri opplevd før. Sakte, men sikkert kom jeg i hans favn, sier Hege.

Vi hopper over oppbyggingen av den kjente naturparken, temmingen av ulver og detaljene fra vinteren da Hege var gravid med den første ungen. Da var det kulderekord med 50 minusgrader og snø innendørs i den lille laftebua de bodde i.

Derimot tar vi et tekstlig byks fram til en gang på 1990-tallet. Hege og Helge har fire barn og bor på et idyllisk småbruk i Lommedalen i Bærum kommune. Hege arbeider stort sett hjemmefra, mens Helge jobber som lærer og driver med håndverk på si. En dag tar han med seg en fjording han har spikket til Husfliden, for at de skal selge norsk håndverk i stedet for utenlandsproduserte suvenirer. Hesten ble så populær at Helge startet bedrift. Da det nærmet seg OL på Lillehammer, fikk han oppdraget med å produsere og selge OL-maskotene Kristin og Håkon i tre og en rekke andre OL-produkter.

– Da OL-ilden ble slukket var gode råd dyre, og jeg bestemte meg for å bli størst og best på troll, ler han.

Kona sukker oppgitt.

– Jeg fikk helt fnatt, jeg syntes det var så stygt, sier hun.

– Ja, og jeg oppdaget snart at hvis Hege syntes det var stygt, så ville det bli en bestselger. Alle røde bjeller ringte hvis hun sa noe var fint, skratter han.

Bedriften ble en suksess. Fra å være et lærerpar med fire barn og kronisk dårlig råd, fikk familien god økonomi. Bedriften utvidet stadig. Hege kjente på frustrasjonen over alt ansvaret hun måtte ta på hjemmebane. Den opprinnelige følelsen av å ha hatt et felles livsformål, om å skape noe sammen, var i ferd med å glippe.

– Jeg kjente nesten ikke Helge igjen lenger. Plutselig barberte han vekk skjegget og begynte å gå i dress. Vi snakket om at vi kom til å leve veldig forskjellige liv hvis Helge skulle sette bedriften foran forholdet og familien. Jeg var veldig mye alene med barna, og det tårnet seg opp for meg, vi er jo ikke overmennesker. Til slutt gikk vi til ekteskapsrådgivning, sier Hege.

Helge bekrefter.

– Vi gled fra hverandre. Jeg ble en forretningsmann. På noen år var det blitt sånn at nesten alle jeg omgikkes med spilte golf, men jeg ville jo ikke inn i den verdenen der.

Pussig nok skulle det vise seg å være en utlånsansvarlig for næringseiendommer i banken som skulle bli en veiviser videre.

Helge syslet med planer om å utvide bedriften enda mer, kjøpe eiendom og drive utleievirksomhet, men da trengte han kreditt på mange millioner kroner. Den strenge bankrepresentanten, som tidligere nektet firmaet lån, ble med på befaring for å se hva Helge faktisk hadde fått til, og ble imponert.

– Hun ringte meg dagen etter og sa at vi ville få lånetilsagn Men så spurte hun om hun kunne få stille meg et personlig spørsmål. Jeg svarte ja, og da sa hun: «Er det egentlig dette du vil?».

Spørsmålet ga gjenklang et sted i sjelen. Dette måtte han sove på.

– Neste morgen visste jeg at det var jo ikke det jeg egentlig ville, sier Helge.

Glittersjå ble et nytt felles prosjekt, etter at bedriften ble solgt. Det tok sin tid før de fant stedet. Fjellgården i Jotunheimen lå fraflyttet i flere år før paret fra Lommedalen kom på visning.

– Heldigvis var det knallfint vær. Vi satt i solveggen og Glittertind lå som en brud i det fjerne. Jeg kjente på hjemkjensle, følelsen av å være hjemme. Og da vi tok fatt her, kunne vi verdsette hverandres egenskaper igjen. Hver dag kan vi glede oss over hva den andre bidrar med å skape. Han er så kreativ og praktisk, sier Hege.

– Og hun er et geni med dyr, sier han.

Hege er kanskje ekstra glad i den spanske hingsten Fary (16). Hun forteller hvordan hun fikk det for seg at hun skulle ha en spansk hingst, og at hun og Helge reiste til Sevilla, nærmest på måfå, for å finne det riktige eksemplaret. For å vise sin støtte til prosjektet, leste Helge seg opp på hvordan spansk hesteoppdrett utviklet seg gjennom århundrene.

Etter en uke der de var innom diverse stutterier, traff de på hesten de lette etter.

– Der er han, sa vi i kor. Og det sier egentlig mye om hvor storsinnet Helge er, at han engasjerte seg, ble med meg og lot meg få lov til å kjøpe den hesten. Det var kostbart, men det var så viktig for meg, sier hun.

Tenker seg om litt, hun har jo godtatt et og annet innfall hun også.

– Helge kjøpte en håndlagd Martin-gitar fra 1947 i New York, og den har han aldri røpet prisen på, sier hun.

Helge ser hemmelighetsfullt ut i lufta. Han har ikke tenkt til å avsløre hva han ga for instrumentet nå heller.

Han lar blikket sveipe over eiendommen.

– Har dere økonomisk sett fått igjen det dere har investert her?

– Nei, det koster mer enn man aner. Men poenget vårt med dette stedet har vært å være lykkelige sammen å ha noe å leve for, og ikke av, sier han.

Hun fortsetter resonnementet.

– Vi har hatt en felles drøm, en skatt, det å skape og være drivere. Det å jobbe med mennesker, dyr og natur har alltid vært veldig sterkt i oss, sier hun.

Arbeidsdagen starter klokka sju og varer til seint på kveld. I sommerhalvåret serverer Helge middag klokka ti om kvelden.

– Da vi flyttet opp hit fikk han ansvaret for det. Noen ganger prøvde han seg på Toro-poser, men da sa jeg klart fra at det funker ikke for meg, jeg som har levd på helsekost hele livet.

– Jeg ble avslørt, innrømmer han, men har lært.

– Nå lager han verdens beste mat fra bunnen av, roser kona.

Hun svinser ut på kjøkkenet og legger noe på et fat.

– Vil dere smake tolv år gammel honningkake? Det er en spesiell oppskrift jeg fikk mens jeg var birøkter. Den er best etter to år, forteller Hege. Hun deler sjenerøst ut oppskriften, som ligger nederst i artikkelen.

Ekteparet gleder seg til sesongåpning, men nå nærmer de seg 70-årsalderen og har innsett at de på et eller annet tidspunkt må overlate driften til andre.

Helge fikk seg en smell da han brakk nakken for noen år siden.

– Jeg våknet midt på natta med krampe i begge bein, spratt opp av senga, besvimte og falt bakover. Nakken traff en trekrakk, forklarer Helge.

Det var bare flaks at det gikk bra, for da han vekket kona midt på natta for å si at han trodde nakken var knekt, trodde hun ikke på ham. Hun skaffet til veie noen sterke smertestillende tabletter og geleidet ham til sengs, før hun la seg sammen med elgene igjen. Heldigvis tok sønnen affære. Når har Glittersjå-bonden bokstavelig talt stål i nakke og armer.

Hege halter på grunn av et vondt kne. Og venstrebeinet er litt svakere etter at reinsbukken Rudi spiddet henne ved en glipp under brunsttiden i fjor.

– Vi har fått skilt ut tomt og vil gjerne bygge oss et kårhus og blir veldig gjerne med og hjelper til hvis det kommer nye eiere her, sier de.

Barna har egne karrierer og ønsker ikke å overta driften.

På et sidebord i stua står bronseskulpturen «Omfavnelsen» laget av Per Ung. Det modellerte paret holder tett om hverandre, blir en enhet.

– Vi ser på den hver dag, sier Hege, og sender kunstverket et mildt blikk.

Kanskje tenker hun på noe som skjedde en gang før hun og Helge ble et par på ordentlig. Hege hadde hatt en amerikansk kjæreste i noen år, og i 1979 kom han til Norge for å overbevise henne om at nettopp han var den rette.

Det var ikke noen hemmelighet for noen av partene at Helge også var svært interessert i Hege, men de to mennene fant ut av det med hverandre på en overbærende måte. De dro på turer sammen og oppførte seg som folk. Så en dag foreslo Helge at de to skulle bryte håndbak, og at vinneren skulle få Hege.

– Hvem vant?

Amerikaneren forsvant i hvert fall, gliser Helge, fortsatt tydelig fornøyd med utfallet av konkurransen. Året etter giftet han og Hege seg.

– Men han var en hyggelig fyr, legger han til.

Hun ser på ham og smiler.

– Når Helge bestemmer seg for noe, så får han det til. Han har utrolig sterk vilje og er utholdende. Det er en god egenskap, for så har han holdt ut med meg. Han er roen og klippen, mens jeg farer rundt.

Ett eller annet sted i huset, i en pappeske, ligger et fotografi fra sommeravslutningen i Seter musikkbarnehage. Forestillingen «Putte i blåbærskogen» var basert på universet forfatter Elsa Beskow skapte i billedboka med samme tittel. Hovedrolleinnehaver Hege, nylig fylt sju år, troner stolt i midten på fotografiet. Øverst i det ene hjørnet sitter ett år yngre Helge og gjør sitt beste for å gjøre seg bemerket i birollen som blåbær.

– Jeg pleier å minne han på det når han blir for oppesen, ler Hege, – at han i noen sammenhenger bare er blåbær, mens det er jeg som egentlig er midtpunktet.