Gå til sidens hovedinnhold

Jo lenger dette varer, jo dypere spor setter pandemien i bygde-Norges gode tradisjon med å møte opp mann- og kvinnesterke når noen forlater denne jord

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Det er noe hellig over det». Slik beskrev en pårørende forholdet mellom den avdøde og garden hun vokste opp på. På gravferdsdagen samles bygda til avskjed i samme kirke hvor hun for lenge siden ble båret til dåp, konfirmert og kanskje gift. Nå bæres hun ut fra samme kirkerom.

Som prest i Lesja, en liten og langstrakt kommune med rundt 2.000 innbyggere, blir jeg alltid like rørt når jeg nærmer meg en av våre kirker på gravferdsdagen, og ser flaggene på halv stang som kranser veien. Selv om du har levd alene, dør du ikke alene her. Døden merkes. Oppslutningen om gravferder er stor i Bygde-Norge. Et dødsfall har alltid engasjert og samlet bondesamfunnet – også av rent praktiske årsaker. Mange berøres når noen går bort, ikke bare familie og slekt.

Den kanskje mest markante forskjellen mellom by og land, er hvor mange som deltar i gravferdene. Folk har kanskje vendt ryggen til kirkegang hver søndag, men å samles til avskjed i kirkerommet faller fortsatt naturlig. Kirken og dens seremonier står sterkt i bevisstheten i Bygde-Norge.

I 2019 ble det forrettet omkring 34 000 gravferder etter den norske kirkes ordning, noe som utgjør 85 prosent av alle gravferder i Norge. Pålitelig nasjonal statistikk mangler for hvor mange som går i gravferder, men jeg vet av erfaring at jeg møter mange jeg aldri ser ellers. I en kommune med 2000 innbyggere, kan en gravferd samle mellom 100 og 200 mennesker. Det er ofte et stort fellesskap som vil ta avskjed og vise sin respekt og medfølelse.

Norge har vært forskånet for høye dødstall, men pandemien og smittevernreglene griper dypt inn i tradisjonene på et vis få kunne se for seg i vår. I skrivende stund er det 50 som får delta i gravferden, men det har også vært betydelig færre siden mars 2020. Og i de mange små kirkene i Norge forhindrer avstandsreglene at flere enn en stor håndfull kan samles. Det er færre å dele sorgen med for de pårørende.

Jo lenger dette varer, jo dypere spor setter pandemien i bygde-Norges gode tradisjon med å møte opp mann- og kvinnesterke når noen forlater denne jord

De fleste opplever et større behov enn ellers for klemmer og omfavnelser. Heller ikke det er mulig. Dette koster, på sikt. Utover sorgen som følger av å miste noen, må de pårørende også ta stilling til hvem som skal inviteres. Dette utgjør for mange en tung belastning. Mange som ikke får komme, uttrykker tristhet over ikke å få ta farvel med en avdød som var en barndomsvenn, en tidligere kollega, en bridgepartner eller jaktkamerat. En langsom, snikende privatisering av gravferdene vokser fram.

I vår uttrykte mange ønske om å få møte opp utenfor kirkedøra og slik vise sin respekt. Men reglene satte en stopper for det også. Og ingen digital sending kan erstatte det fysiske nærværet. Andre kjenner kanskje en lettelse over at de får sørge i fred.

Gravferdene bekrefter og bevarer våre små fellesskap, i Lesja og mange andre bygder. Før pandemien var dette usynlig for de fleste. Kanskje har vi ikke vært så bevisst på det, før vi nå står i ferd med å tape det? Jo lenger dette varer, jo dypere spor setter pandemien i bygde-Norges gode tradisjon med å møte opp mann- og kvinnesterke når noen forlater denne jord.

Jeg håper og tror bygdefolket vil vende tilbake. Pandemien minner oss om de små fellesskapenes betydning i en ellers nedstengt verden.

Det viktigste, uansett tid og sted, er en verdig avskjed, hvor et fellesskap samles, takker for det livet som har berørt oss og «overgir det i Guds hender», som det heter i ritualet. Det er noe hellig over det.

Magnus Halle, sogneprest i Lesja og Lesjaskog sokn