Han kommer inn døra hjemme i Jotvegen. Den gule arbeidsjakka med firmalogoen er på. Han har akkurat vært innom verkstedet i Lia og skal videre til Frya og ordne med en rørleveranse. Ei hyttetomt på Skei skal også graves og det skal rives ei hytte i Sjøsjålia. Han har satt alle mann i arbeid. Nå tar han en pause og en kaffekopp ved kjøkkenbordet.

– Det var en tøff beskjed å få, sier entreprenøren fra Sør-Fron, som velger å være åpen om kreftsykdommen som har rammet ham.

– Jeg hadde håpet at det ikke var spredning.

Han forteller om oktoberdagen for snart halvannet år siden. Han hadde oppdaget blod i avføringen. Han bestilte legetime.

– Jeg følte meg helt frisk, men måtte få sjekke dette. Slike signaler må du ta på alvor.

Legen henviste han til sykehuset i Lillehammer. Her ventet det omfattende undersøkelser. Det var mange tanker som surret i hodet. Beskjeden var klar, det var sannsynlig at dette var kreft i tarmen.

– Ei uke senere var vi tilbake på sykehuset for å snakke med legene. Jeg hadde håpet at det bare var i tarmen, men de hadde funnet mer. Mye mer. Det var spredning til både lever, lymfer og lungene.

Jon forteller at han kjente det som et knyttneveslag. Han var rammet av alvorlig kreft og den hadde kommet langt.

– Jeg mista ikke håpet. Tanken var at nå måtte jeg gjøre alt som var mulig.

Herfra gikk det fort inn i et behandlingsløp. Han får ikke fullrost oppfølgingen på sykehuset i Lillehammer og fra kreftlegene. Målet med den første behandlingen var å redusere kreftsvulstene i levra, slik at han kunne opereres.

Første cellegiftbehandling ble tidlig i desember i 2020. Det ble cellegift- og antistoffbehandling hver uke fram til april. Hver eneste mandag gikk turen til sykehuset i Lillehammer disse ukene.

Han sier at han gruet seg noe voldsomt til første behandling. Til hvordan kroppen ville reagere, om han ville bli syk og hva som skulle skje videre.

– Han var veldig stille i bilen utover, sier kona Bjørg Anita mens hun skjenker kaffe.

– Men jeg tålte cellegifta godt. Det har jeg gjort hele veien. Det har vært en lettelse.

Nye runder

Jon, som kjøpte sin første gravemaskin i 1987, og som har drevet eget firma siden, ble sykemeldt. Maskinfirmaet har sju ansatte og en arbeidsdag varer vanligvis mellom 10-12 timer. Han har nesten aldri vært borte en dag. Nå var det ingen bønn.

– Legene skrev ut sykemelding. Det var greit å ta det rolig mens jeg gikk på cellegift i starten.

Sønnen Erlend (23), som er medeier i aksjeselskapet og som deler lidenskapen for gravemaskiner, fikk permisjon fra arbeidsgiver Hæhre på dagen og kom hjem for å hjelpe til.

I juni i fjor var kreften gått såpass tilbake i leveren at han kunne opereres. Det ble først en operasjon. Men det var mer. To dager senere ble det nytt inngrep.

Han drar opp genseren og viser fram det godt synlige arret på magen. Han forteller om tøffe tak. Om hvor redusert han var og om 16 kilo som forsvant i løpet av tre uker. Om dagene han satt i en døs, enten i sofaen eller på verandaen. Om hjemmesykepleien som kom innom daglig.

– Jeg var ikke mye til kar da.

På sensommeren begynte han å komme seg til hektene. I september bekreftet nye undersøkelser at kreften var kommet tilbake, også i leveren. Samtidig ble det oppdaget flekker på bukhinna. Det blir en runddans dette. Behandling, etterbehandling, nye prøver og kreft som kommer tilbake. Og nye runder med cellegift. Han er forberedt på det nå.

Avgjørende bakkemannskap

– Det er bare å gønne på.

Han smiler, men det ligger et alvor bak. Han vet at han ikke blir kvitt dette. At det handler om behandling, for å holde det i sjakk som lenge som mulig.

Jon hadde en ny runde med cellegift i høst. Etter det friskmeldte han seg selv tilbake på jobb.

– Jobb er som medisin for meg og det er hverdagene som er best. Kreftlegene spør om det virkelig er slik at jeg jobber. De skjønner ikke det. Men jeg vil være på jobb.

Hver gang han har vært på sykehuset for å få en ny cellegiftkur, har han gått med cellegift i to døgn hjemme etterpå. Han har med seg medisinpumpa i ei veske – og går på jobb.

– Han kommer hjem derfra og reiser rett på jobb som før. Han kommer fortsatt ikke hjem til middag. Sånn sett er det på det normale.

Kona Bjørg Anita ser på han.

Hun har fulgt ham på hvert steg han har tatt i behandlingen. Et godt bakkemannskap er avgjørende i kampen han står i. Kona, de fem barna og de to barnebarna. Han er glad for det. Samtidig forteller han også om omtanken han kjenner på fra venner og kjente.

– Når en rammes av noe som dette er det mye omtanke fra folk, sier Jon og kjenner det er godt.

Det har vært mange gode samtaler med folk. Det er godt å prate med folk.

– Jeg kunne vært hjemme, men ser ingen løsning i det. Jeg er i god form og det er god medisin å være ute blant folk. Og ikke minst være til nytte. Jeg prøver å stappe tankene om kreften lengst bak i hodet i hverdagen. Det er viktig å tenke på noe annet.

Lever i håpet

Det er en utfordring å drive eget firma i denne situasjonen, men samtidig er dette med og holder hverdagen i gang.

– Det er ei glede at neste generasjon er interessert, sier han som selv vokste opp i en gammel bulldoser. Selv om det har endret seg mye i bransjen siden han som 11-åring hadde sommerjobb på et veganlegg for Statens vegvesen, og var med til Åndalsnes og grov kabelgrøfter da han var 12. Han humrer over tilbakeblikket.

– Men jeg er litt reservert når det gjelder utvikling og investeringer. Jeg vet ikke hvor lenge jeg fungerer selv og synes det er vanskelig å dra på med for mye forpliktelser til dem som skal overta. Jeg liker ikke det, men samtidig må vi henge med i svingene. Det er en tøff bransje og ikke enkelt å drive i dag.

Fakta om tarmkreft

Norge er et av landene i verden med høyest forekomst av tarmkreft.

4 494 kvinner og menn fikk tykk- eller endetarmskreft i Norge i 2020.

Tykk- og endetarmskreft er den nest hyppigste kreftformen for begge kjønn. Dette rammer kvinner og menn ganske likt.

Prostatakreft hos menn og brystkreft hos kvinner rammer flest.

Forekomsten av tarmkreft øker, men flere av de som får denne tarmkreft lever lenger.

Forskere har ikke med sikkerhet kunnet fastslå noen hovedårsak bak økningen. En del av forklaringen er at kreft rammer i hovedsak eldre og at andelen eldre i den norske befolkningen har økt kraftig.

Det er indikasjoner på at tykk- og endetarmskreft skyldes livsstil og at noe kan forebygges ved redusert alkoholforbruk, sunnere kosthold og økt fysisk aktivitet.

Det er også arvelige faktorer. 20-30 prosent kan ha en arvelig disposisjon.

(Kilde: Kreftregisteret og avdelingsoverlege ved Sykehuset Innlandet Kjetil Weyde)

Får aldri svaret

Om årsaken til kreften har han noen tanker, men vet at det svaret får han aldri. De har hatt flere krefttilfeller i familien, men samtidig har de fått beskjed om at krefttypen Jon har sannsynligvis ikke er knyttet til arv.

– Men jeg vet jo at jeg ikke har vært snill med kroppen min, sier han og hinter til de lange arbeidsdagene og lite fysisk aktivitet.

– Det har nok vært for mye til tider, men jeg har likt å holde på. Jeg kunne ikke tenkt meg noe annet.

Nå handler det om såkalt palliativ behandling, som handler om å holde kreften tilbake. Den blir ikke borte, men håpet han har er en behandling som kan gi han flere år.

– Det er lungene som er det største problemet. Nå ser jeg fram til mer cellegift for å få holdt dette nede. Jeg fortsetter med den så lenge den virker. Det er viktig for meg å fortsatt få være med. At jeg får flere år. Jeg lever i håpet om at forskningen kan ta nye steg og at det kan komme en behandling. En vidunderkur. Det er et håp i det.