Det ulmer selvsagt ikke i Senterpartiet. I den grad partiet gløder, er det av entusiasme. For Senterpartiet er det politiske arbeidet med utforming av god klima- og miljøpolitikk i våre mange fylkes- og kommuneforeninger det viktigste. Men dette gir ikke uttelling i rikspressen. Det har vel lett for å være slik; der man betrakter politikken fra tilhørerplass i presselosjen og ellers lytter etter de meninger de selv står for.

Når godt over 15% av velgerne sier de vil stemme på Senterpartiet er det selvsagt naturlig at politiske kommentatorer vender blikket mot partiet. Og som et parti med ambisjoner og utsikter til makt over hele landet følger også de som etterlyser økt fokus på enkeltsaker. Det er ingen grunn til å hisse seg opp over at enkelte av partiets medlemmer, med gode forbindelser til miljøorganisasjonene, ønsker økt fokus på klima og miljøspørsmål. Det er også naturlig at politiske kommentatorer er mer opptatt av Senterpartiet, men deres innsikt i partiets indre liv er svært begrenset.

Forvalteransvaret er viktig for Senterpartiet og er en av grunnene til at partiet har sluttet seg til det meste av norsk klimapolitikk. Men samtidig har Sp sagt nei til deler av klimapolitikken som enten har svært liten eller ingen klimaeffekt eller er urettferdige og rammer noen få. Skal vi ha varige endringer må vi også ha politikk som står over tid. Politiske tiltak som bevisst rammer enkeltgrupper slik at politikken skaper sosiale og økonomiske forskjeller vil ikke ha støtte i folket. En politikk som ikke tar hensyn til store forskjeller mellom distrikter med lange avstander og byer med deling av elsykler og godt busstilbud vil heller ikke ha nødvendig forankring hos folket.

I den politisk klimakonkurransen har andre partier flere store ord enn konkrete forslag til tiltak. Som et jordnært, grønt parti mener Senterpartiet at globale utfordringer minst av alt trenger tabloide løsninger. Klimautfordringene løses nemlig ikke ved skrivebordet eller i spaltene, men gjennom praktisk politikk og tiltak i hele landet. Sjøl har jeg gleden av å lede komiteen for næring, miljø og klima i Oppland fylkeskommune. Det går ikke en dag uten at vi er aktivt til stede for å klare å nå målsettinger som er satt av våre nasjonale politikere.

Påstanden om at det skal finnes en liten partielite som skal ha prioritert ned klimaspørsmålet i Sp er oppsiktsvekkende. Jeg som lokal SP-politiker ikke har sett noe til partiets «lille elite». Tvert imot, SPs ledelse er bred, folkelig og med god kontakt med grasrota. Og vi i SP kjenner igjen eliten når vi ser den. At Sp har prioritert ned klimaspørsmålet stemmer rett og slett heller ikke. I Sp er står miljø- og klimaspørsmål høyt på dagsorden i alle diskusjoner. Rundt omkring i landet jobbes det målrettet og systematisk for å diskutere hvordan kommuner og fylker skal styrke arbeidet med klima- og miljøspørsmål. Det betyr omlegging av energipolitikken og økt bruk av vannkraft, havvind, solceller og jordvarme. Derfor skal skogen brukes, ikke konserveres og fredes. Vi vil at det grønne fornybare karbonet må gjøres langt mer lønnsomt. Det er dette som også i sum vil gi en grønn distriktspolitikk!

Senterpartiet har både politikere og velgere som kaller en spade for en spade. Det er liksom naturlig for oss som er jordnære. Vi forstår også at klimaendringene er reelle. Mange av våre velgere er tettere på utfordringene enn rikssynsere innenfor ring 3 i Oslo. Det er våre velgere og tillitsvalgte som opplever flom og ras, som lider med dyra gjennom en tørkesommer og som betaler for dårlige avlinger. Vi lever av og med naturen i langt større grad en de som mener distriktene er der hytta ligger, og klimabidraget er å komme seg avgårde i en Tesla.