Gå til sidens hovedinnhold

Julehilsen fra en sykehuskorridor: Nå vil jeg klage. Det er på tide at noen ser opp nå

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


I snart 17 år har jeg travet rundt som sykepleier i sykehuskorridorer, sykehjem, rusomsorgen og i psykiatrien. Jeg har bred erfaring, er litt «potet», liker å ha mange baller i lufta og høyt tempo, liker å gi av meg selv og støtte andre i vanskelige situasjoner i livet, det gir meg noe. Min far har bestandig kalt meg Florence ... Derfor var valget enkelt en gang på slutten av 1990-tallet da jeg valgte et omsorgsyrke; sykepleier.

Opp gjennom årene har jeg møtt mange flotte mennesker, både pasienter, pårørende og kolleger. Og det har vært en berikelse å få oppleve de menneskene jeg har møtt. Allerede i starten av min karrière tenkte jeg at det er et krevende yrke, og jeg har etter mang en vakt kommet hjem enten frustrert fordi jeg har gitt dårlig sykepleie eller lei meg fordi jeg har opplevd noe trist. Følelsen av å ikke være nok har ofte vært nærliggende. Mang en vakt har jeg og mine kolleger gått både uten noe å spise eller med muligheten til å gå på do.

Engasjert er jeg, og mange av diskusjonene på vaktrom rundt omkring på de ulike jobbene jeg har hatt har båret preg av misnøye, misnøye omkring bemanning, rettigheter, turnus og liknende. Men diskusjonene stopper der, i hvert fall for min del. For jeg vil jo ikke klage, jeg har jo valgt det selv.

Nå vil jeg klage. Det er på tide at noen ser opp nå. De som ansetter oss, de som sitter i politikken, de som tar imot min og mine kolleger sin hjelp, vi er noen og ja vi er mange.

Med covid 19 sin ankomst sto Erna og fortalte folket at vi er de viktigste i samfunnet, vi står i førstelinjen. Selvfølgelig og uten sammenligning forøvrig sammen med lærere, renholdere etc. De lavest lønnede, de av oss som er lavest i «rang», ble plutselig viktigst. Vi ble klappet for, hedret på sosiale medier og det ble sagt mer enn en gang at vi nå fortjente et godt lønnsløft. Jeg og mine kollegaer tok i et ekstra tak, snudde oss rundt på femøringen, mye nye endringer i tillegg til den allerede uforutsigbare hverdagen vår. Vi rir han av, gjør vi ikke?

Sommeren kom, smittetallene ble redusert og dermed ble det meste glemt ...

Lønnsoppgjøret er en saga blott, og det bar ingen frukter for vår del. Drøye 1000 lappen i året på sykepleierne, riktignok i 100% stilling, noe mindretallet har der jeg jobber, så på 75 % stilling blir det nok ekstra flotte gaver på barna i år. Til informasjon så har jeg i løpet av mine nesten 17 år som sykepleier faktisk jobbet 13 av de i ufrivillig deltid.

Jeg har en makslønn på kr 500.000 etter 10 år. Jeg jobber flere kvelder og netter enn dagtid. Jeg har i løpet av året byttet turnus 5 ganger. Og i dag så jeg et bilde på Facebook av NSF sin julegave til sykepleierne i kommunen. Et munnbind og en liten hendig flaske med hånddesinfeksjon... Jo takk. Tror fortsatt vi er viktige, skulle så gjerne blitt verdsatt med annet enn ord og fine tilbakemeldinger. Ord og fine tilbakemeldinger betaler dessverre ikke mine regninger.

Med stor smittespredning i innlandet, så går vi julehøytiden i møte. Jeg for min del kommer til å vandre sykehuskorridorene nattestid i år, med mine flotte kollegaer. Heldig, for da kan jeg være med barna på dagtid. Og om jeg må ut å handle, ja da er jo utstyret fra NSF klart i veska vår. Alltid beredt.

Jorid Glad-Iversen, sykepleier, Lismarka