Gå til sidens hovedinnhold

Kampen om barnevernet: Hvem har rett?

Artikkelen er over 1 år gammel

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.


GD hadde for kort tid siden et innlegg hvor forfatterne påpekte at mange foreldre opplever å bli urettmessig meldt til barnevernet. Grunnen til dette er at de som skal vurdere alvorlighetsgraden ikke gjør de pålagte undersøkelsene, før det opprettes «sak» med alt det medfører for pårørende. Konklusjonen var at det sendes mange bekymringsmeldinger til barnevernet som ikke oppfyller lovens krav for slike meldinger. Samme dag hadde avisa et oppslag om en jente hvor moralen var at det anmeldes for få saker til barnevernet. Antakelig har begge parter rett. Det anmeldes både for få og for mange saker til barnevernet; dvs. at det er saker hvor barn lider overlast som ikke blir anmeldt, og det er saker der omsorgen er god som blir anmeldt.

Vi har i samfunnet mange saker av denne typen til enhver tid. Det takler både media og samfunnet for øvrig dårlig; det virker ofte som bare en side kan ha rett samtidig. Noen husker HVPU-reformen hvor de psykisk utviklingshemmede skulle ut av institusjon og over i tilrettelagte boliger. Over natta ble det etablert en forståelse som nærmest ga uttrykk for at den beste institusjon var verre enn det verste hjem. I ettertid kan vi kanskje bli enige om at mange fikk det bedre med tilrettelagte boliger, mens noen hadde hatt det bedre med en form for institusjonsløsning, gitt de ressurser som var stilt til rådighet.

Denne ensidigheten, eller «menings-fanatismen», kan virke fordummende, og hindre at vi får nyanserte debatter. Når det gjelder barnevernet, som har tapt flere saker ved den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), har lederen for Barne, ungdoms- og familiedirektoratet (Buf-Dir), Mari Trommald, gitt uttrykk for at barnevernet trenger en kompetanseheving, konkretisert som flere barnevernspedagoger med mastergrad. Dette kan sikkert hjelpe litt. Men i barnevernssaker er mange involvert i en tidlig fase (skole, barnehage, helsestasjon mfl.) før saken meldes til barnevernet.

Det trengs antakelig en grundig veileder til kommunene, som helt konkret sier hva som må være gjort og vurdert før det etableres en barnevernssak. Her bør det stå tydelig hvilke avveininger som må gjøres, for å ta hensyn til at det er to parter i saken. Jeg er kjent med at noen (også jurister) har som utgangspunkt at det er så viktig at barnets interesser blir ivaretatt, at da får det heller være at en oppretter noen saker for mye enn noen for lite. Dette har ikke vært lovgivers intensjon. Det er heller ikke det beste for barnet hvis foreldrene blir hengt ut urettmessig.

I tillegg til en god veileder, som bør følges opp med aktiv veiledning fra Fylkesmannen, bør det være en ankeinstans hvor saker kan tas opp og vurderes ut fra eksisterende lovgiving. I dag er det ingen slik mulighet for den som opplever å ha lidd overlast. Dette gjelder ikke bare barnevernet, men også mange andre områder. Det betyr at offentlig ansatte kan henvise til eget skjønn, og vite at de ikke kan overprøves. Det ville nok skjerpe saksbehandlerne hvis de visste at deres beslutninger kunne gås etter i sømmene. Professor i offentlig rett, Hans P Graver, har foreslått en forvaltningsdomstol. En annen mulighet er at fylkesmannen blir reell klageinstans. Lemfeldige og ensidige beslutninger, og en sjølgod offentlig sektor, er få av oss tjent med i lengden.

Rolf Rønning, professor i sosialpolitikk, Høgskolen i Innlandet