Gå til sidens hovedinnhold

Kampen om kua

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Gudbrandsdalen kan nå lykkes med å få en industrietablering som på sikt kan gi mellom 100–200 nye arbeidsplasser i en region med sterk befolkningsnedgang. Nå står det hele og faller på to ting: At de folkevalgte ser mulighetene ved å realisere et industribygg, og at gardbrukerne ser viktigheten av å levere dyra til lokal verdiskapning.

Folkevalgte i 9 kommuner skal de kommende uker beslutte om de ønsker å være med på initiativet fra Vågå ordfører Harald Svee Bjørndal om å gå sammen for å skaffe egenkapital til et industribygg som skal leies ut til Gudbrandsdalen slakteri. Jeg registrerer flere kritiske kommentarer til dette initiativet, noe som tyder på at det verserer noen misforståelser.

Saken som nå ligger på kommunestyrers bord handler ikke om å gi støtte til en slakteriinvestering. Det handler om å gå inn som eiere i et industribygg. Bygget skal leies ut til slakteridrift og foredlingsvirksomhet på en langsiktig avtale, og derigjennom gi avkastning på hver enkelt kommunes investering.

Når noen problematiserer kommunalt eierskap som sådan, og mener at det blir feil at en kommune skal eie et slik bygg, kan det være greit å minne om at vi i Norge har lange tradisjoner for offentlig eierskap. Eidefoss og Gudbrandsdalen Energi er lokale eksempler på bedrifter som jeg tipper de fleste Gudbrandsdøler er glade for at vi har i dag.

Noen ganger bruker vi offentlig eierskap av prinsipielle grunner, eksempelvis for å hindre at industri flyttes ut, andre ganger i mangel på privat kapital. Offentlig eierskap er altså verken noe uvanlig eller noe «muffens». Jeg kan ikke forstå at det er mer problematisk å bruke offentlig eierskap for å sikre verdiene innenfor landbruk og arbeidsplasser enn når vi ønsker å sikre at lokale kraftressurser som kommer lokalsamfunnet til gode. Her skal kommunestyremedlemmer ta et viktig veivalg!

Et annet avgjørende veivalg skal gardbrukerne i Gudbrandsdalen ta. Knapt noen kan ha større ballast til å stå sammen om å danne et nytt samvirke. Et nytt samvirke der ikke bare bøndene samvirker, men der hele befolkningen sammen skal gjøre et forsøk på å snu negative trender ved å lage verdiskapning av egne råvarer, og skape nye produkter som kan profilere vårt fantastiske område.

I innlegg den siste tiden kan det virke som om enkelte Nortura lojale skribenter tror at Gudbrandsdalen består kun av arbeidsplasser innen landbruket. De snakker om at ved å fortsette å levere til Nortura, sikrer de med dette arbeidsplassene i dalen. Landbruket er en viktig brikke i dette bildet, men de største arbeidsgiverne finner vi i industri, varehandel, reiseliv, og offentlig tjenesteyting. Alle disse er helt avhengige av en stabil kundemasse, og grunnlaget for alle svekkes ved befolkningsnedgang.

Da Nortura la ned på Otta i desember 2019 resulterte dette i en befolkningsnedgang i Sel på 100 personer. Konsekvensen av dette ble at Sel kommune får 5 millioner mindre i innbyggertilskudd fra staten, i tillegg mistet butikker og næringsliv disse personene som kunder. Det gir svakere driftsgrunnlag, som igjen sørger for ytterligere nedgang i skatteinntekter til kommunen.

Vi vet at arbeidsplasser enten det er her eller der er selve limet i våre samfunn. Det er dette limet som sørger for varme hender i eldreomsorgen, gode skoler, og et trygt og velfungerende lokalsamfunn. Det er nå vi må stå sammen å ta vare på egne ressurser og ta framtidsutviklinga i våre hender!

Gjør vi det nå kan det åpne seg helt andre muligheter, og neste prosjekt kan fort være å se på en samlet innsats for sponplatefabrikken på Kvam eller Kvalsvik bygget på Dombås? Kanskje står vi til slutt igjen med framtidstro og stolthet. Uansett skal vi fortsatt hilse på hverandre, enten vi tar det ene eller andre valget.

Kjetil Eide, «Kua mi får dere aldri!»