Gå til sidens hovedinnhold

Kan du se ungene dine i øya og si at du var en av dem som sto imot?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En av de flotteste låtene jeg vet om ble første gang utgitt i 1986; «Valet» med Bjørn Afzelius og Michael Wiehe. Hør den og les teksten! Første gang jeg hørte den tenkte jeg at den beskriver et samfunn jeg ikke vil leve i, og som vi ikke kjente til i 1989. Benjamin levde. Utøya var fortsatt bare idyll, og pandemien var et skrekkscenario på film. Innbyggerne i Norge var beskyttet av gode regelverk, både i arbeidslivet og om du ble syk. Barnefattigdommen var mer et begrep og ikke en virkelighet.

Nå vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Låta beskriver en virkelighet som vi opplever skyggene og konturene av– kanskje ikke konturene en gang – for dette er sannheten for veldig mange i dag – i 2021:

«Idag har du arbete och lön
I morgon så kanske du får gå
Miljonerna som svälter i världen utenför
Står bara litt längre ner i samma hål»

Vi vet at mange har måtte gå fra jobben, mange som ikke har arbeid og lønn lenger. Mange kjenner på klasseskillet – mange opplever å leve i et utenforsamfunn der rettigheter og hjelpen har smuldret bort de siste 8 årene. I galopperende fart har forskjellene blitt tydeligere. Ryggene er blitt krummere, sjøltilliten er mindre og unger vokser opp med følelsen av mindreverd. Dette setter sår i unge sinn som ikke lar seg overdøve. Den følelsen du har når andre har ski, kanskje 3 par, har ny sykkel og du ikke har det – den følelsen av mindreverd skal ingen måtte kjenne på.

Låta til Afzelius og Wiehe beskriver også en gryende fascisme og rasisme:
«I dag tar rasisterna en
Imorgon så tar de kanske två
Frankrike tog de med storm
Vem vet när det är dig, de ger sig på»

Benjamin glemmer jeg aldri – AUFerne på Utøya glemmer jeg heller aldri. Norge må ta oppgjøret med kreftene som tillot at disse menneskene døde. Jeg må tørre å ta diskusjonene, du må tørre å ta diskusjonen. Norge må tørre å ta oppgjøret. Vi må gjøre det nå. Kampen mot de ekstreme holdningene skjer rundt oss, av oss og med oss. Vi må igjen løfte solidaritet som et hedersord.

«De flesta går med strömmen om det går
De flesta vill ju helst ha lugn och ro
Men om fascismen kommer smygande tillbaks
Så är det du och jag som måste stå emot»

1.mai er arbeiderbevegelsens internasjonale kamp- og demonstrasjonsdag. Den er viktig – nettopp for å vise at man står sammen i kampen mot pulveriseringen av ansattes rettigheter i arbeidslivet, man står sammen i kampen mot ulikhetene – både hjemme og ute. Vi kjemper mot sosial dumping, som forsterker forskjellene. Vi står sammen mot rasisme – «Nei til rasisme – der du jobber – der du bor». I år, som i fjor, skjer feiringen av dagen digitalt – for de som «er der allerede». Møt opp du også!

Jeg ser frem til å gå i tog igjen, finne parolen jeg vil «gå under», være sammen med ulike folk, høre på taler, sammen. Kjenne på den inderlig gode følelsen av fellesskap og solidaritet.

I år hadde jeg gått under hovedparolen til LO Oslo – «Stopp raseringa av norsk arbeidsliv – ny regjering nå.»

Jeg avslutter med siste verset i låta «Valet»:

«Vakna upp
Börja se dig omkring
Fatta mod
Så du kan säg' till dina ungar när de frågar dig
Att du var en av de som stod emot»

Og jeg spør deg – kan du se ungene dine i øya og si at du var en av dem som sto imot?

God 1.mai og godt valg til høsten – du vet hva du bør gjøre. Og sist, men sannsynligvis det viktigste - Husk hvem som i sin tid tok kampen for arbeidsfolka - hvem som sto på barrikadene for deg og meg.

Anne Synnøve Østensen, Gausdal