Gå til sidens hovedinnhold

Kanskje vi gamle har mer å miste, siden vi ikke vil ha så mange muligheter til å gjenoppta våre «normale» liv?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Politikere, lærere, kjendiser, influensere, foreldre og andre forståsegpåere står fram i ulike medier med sin unisone påstand om at barn og ungdom er frarøvet måneder og år som følge av pandemien. De har mistet nærmest alt som er vesentlig for et godt liv, påstås det med stor tyngde og overbevisning. De har gått glipp av nærhet, kameratskap og nærmest all viktig kunnskap.

Mon det. Hva om vi forsøker å se situasjonen fra en annen vinkel? Kanskje begynne med å analysere hva de egentlig har mistet; hva for slags samfunn de og vi eldre og mer garvede hadde før viruset rammet oss så hardt. Har vi allerede glemt all delvis negativ fokus på rikdom, krav om «høyere» utdannelse, utenlandsreiser, moteklær, utseendehysteri etcetera? .

Kanskje kan dagens unge tvert i mot ha noe å tjene på den verdensomspennende katastrofen ved å oppleve behovet for empati og nære menneskelige relasjoner. Kanskje kan de, i likhet med mange av oss gamle som vokste opp under andre verdenskrig med dens strenge restriksjoner på alt, inkludert tilgangen til vårt daglige brød, og hvor behovet for næring helt eller delvis ble dekket av offentlig innsats i form av enkle skolemåltider, få andre og bedre tanker om hva som skal til for å leve et bra liv?

Kanskje vil den verdensomspennende pandemien faktisk lære dem mye om verden. Om nødvendigheten av å tenke på andre, dele på godene, være takknemlig for mer enn siste mote i klesveien, glamorøse instagrambilder av gourmetmåltider fra verdenskartets hotteste insteder, new look med botex og kosmetisk kirurgi eller andre bevis på vellykkethet?

Jeg tar meg den frihet, i mitt åttifjerde år og med en for tiden uoppnåelig andre bolig i vårt ekstremt hardt rammede naboland, å hevde at vi gamle kanskje har mer å miste, siden vi ikke vil ha så mange muligheter til å gjenoppta våre «normale» liv, som ungdommen. De har, etter alle solemerker å dømme, fremdeles livet foran seg når dagens vanskeligheter (forhåpentligvis om ikke altfor lenge) er over, og kan møte tilværelsen med tungtveiende verdifull livskunnskap i bagasjen.

Brit Rakeng, Lillehammer,pensjonist