Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
På en undersøkelsesbenk, totalt overlatt til legens fagkunnskap, faller ordene. De tre ordene som kjennes som at lufta blir sugd ut av meg. Du har kreft. Uvissheten i dagene som følger er det verste. Kan norsk helsevesen redde meg?
– Vi har tidligere gjort det helt maksimale for hver pasient, det kan vi ikke lenger, sier leder av Helsepersonellkommisjonen sin rapport, Gunnar Bovim, fra talerstolen under regjeringens pressekonferanse torsdag 2. februar.
Setningen gjør vondt. For en som har kjent på dødsfrykt, er alt annet enn best ikke bra nok. Setningen til utvalgslederen er en brutal realitetsorientering. Det norske folk blir bedt om å omstille seg. Fra å leve i den tro at staten ordner så å si alt, selv avansert sykdom, må vi innstille oss på at det ikke lenger er en selvfølge. Beskjeden er skremmende. Helse-Norge kan ikke lenger gjøre alt for den enkelte, helsevesenet må gjøre begrensende valg.
Noen liv vil altså være mer riktig å prioritere enn andre. Slik er det jo også i dag, men listen er nødt til å senkes. Unge, med et fortsatt håp om et langt liv, vil naturligvis fortsette å stå høyt på prioriteringslisten. Men hvem andre må vike? De eldre, de mest alvorlig syke? Hvor dyre medisiner skal staten betale for? Og hvor grundig skal folk følges opp etter sykdom?
Bak de tunge avgjørelsene helsevesenet nå i større grad må ta, står det enkeltpersoner, som ikke vet det selv ennå, men som en gang i fremtiden vil de få beskjed om at beklager, vi kan ikke prioritere deg. Selv om jeg er frisk igjen og statistikken er god, kjenner jeg meg mer usikker. Hva slags hjelp byr helsevesenet på i fremtiden?
– Vi skal bygge trygghet, sa helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap). Det fremstår dessverre ikke som annet enn en statsråds forsøk på å glatte over virkeligheten.
Trygghet kommer ikke av stadige budsjettkutt. Trygghet kommer ikke av en usikker sykehusstruktur og trygghet kommer ikke av å kjenne seg som en kasteball mellom sykehus og kommune. Helsepersonellkommisjonen sin rapport peker på flere store omorganiseringer regjeringen bør sette i gang. Som å slå sammen spesialisthelsetjenesten og de kommunale tilbudene til ett nivå og begrense antall sykehus for å få hender nok. Det vil ta tid, det vil koste, men på sikt kan forslagene gi bedre tjenester i fremtiden. Skal regjeringen virkelig skape store endringer må også hele foretaksmodellen revurderes. Ap sentralt har enn så lenge ikke ønsket å forkaste markedstankegangen de en gang kjempet for å innføre.
Det enkleste for regjeringen nå, er å følge opp kommisjonen sin oppfordring om å bygge nedenfra. Da må folk flest gjøre mye selv. Vi må trene, spise sunt og vi må passe på å holde oss såpas skjerpet mentalt at vi klarer oss selv når vi blir gamle, med mindre vi har pleiet familieforholdene så godt at slekta stiller opp. Dette vil spare den norske stat for mye penger. Det vil få landet hvor altfor få bor, men altfor mange lever lenge ut av knipa. Så vil de svakeste og de med minst håp gradvis sorteres ut.
«Survival of the fittest» kalte Darwin det, på norsk kjent som naturlig seleksjon. De sterkeste vil ha størst sjans til å overleve i fremtidens Helse-Norge. Ikke rart om folk nå ringer forsikringsselskapene og ser seg om etter partier som kan sikre den beste behandlingen dersom pengeboka strekker til. Dagens fremleggelse endrer Helse-Norge slik vi kjenner det. Jeg unner ingen å få beskjed om at de ikke kan prioriteres.
Etter at jeg fikk kreft, skal jeg aldri klage over en rynke