Det lukter tilsynelatende samhold og enighet av delegasjonen som fredag skal møte samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap). Målet er å vinne forståelse for at det haster å få fullført E6 mellom Ringebu og Otta som nå har stått halvferdig i fem år. Vi tipper delegasjonen møter en overveldende forståelse, men at de likevel kan koble seg ned fra den digitale samtalen med samme usikkerhet som de hadde med seg inn til møtet.

Vi aner fortsatt ikke hva regjeringen vil gjøre med Nye Veier AS. Vi aner ikke om det er politisk tyngde og kraft til å blande seg borti selskapets lønnsomhetsberegninger, og vi aner ikke om det er styrke og kraft nok til å flytte E6 i Gudbrandsdalen høyere opp og lenger fram, fordi det samtidig betyr at andre må få beskjed om å vente.

Noen drømmer om at ansvaret for utbyggingen skal tilbakeføres til, Statens vegvesen. Det kan være gode grunner for det, men heller ikke dette tar oss nærmere en utbygging. Jeg minner om at sist vårs behandling av Nasjonal transportplan endte med lange lister med gode ønsker. Listene inneholder langt flere prosjekter enn det er mulig å skaffe penger til. Det viruset som fikk politikere til å lage listene så mye lenger enn hva pengene rekker til, rammet hele Stortinget. Det kommer det forutsigbart til å gjøre igjen, noen måneder før neste stortingsvalg. Og politikere som ønsker gjenvalg, tør ikke vaksinere seg mot denne smitten.

Det er pussig og pinlig når Truls Gihlemoen, Frps gruppeleder i fylkestinget, i anledning møtet med statsråden drar til med krav om fire felt nær sagt fra start til mål, og samtidig bagatelliserer både kostnader og arealforbruk. Dalføret er smalt. Vi skal ikke bare ha ny E6, vi skal ha lokalveg/omkjøringsveg og muligheter til å knytte lokalsamfunn sammen. Alt dette skal ha plass på begrensede områder, der det også må tas hensyn til både vernebestemmelser, landbruksområder og andre forhold.

Jeg er enig med fylkespolitiker Truls Gihlemoen i at ny veg er viktig for vekst og utvikling. Jeg kan til og med strekke meg så langt som til å si at andre etappe av E6 så ut til å bli for dyr, og at noe måtte gjøres med kostnadene. Men derfra og fram til dagens uvisshet, har partiet sviktet fundamentalt. At en representant for det partiet som stoppet hele E6-utbyggingen og senere gjorde den til en del av Nye Veiers store lønnsomhetskonkurranse nå bagatelliserer tilleggskostnader knyttet til vegbredde og antall kjørefelt, er så nært patetisk som det kan bli. Etter at Frp gikk ut av regjering og Siv Jensen ble etterfulgt av Sylvi Listhaug, er partiet tilbake på sporet der det tilsynelatende kastes penger etter alt og alle. I Gudbrandsdalen har de null troverdighet dersom de ikke samtidig erkjenner å ha ansvaret for at ørkenvandringen fram mot ny E6 ikke er brakt til endes.

Så ligger det også en viktig ball i beina på lokalpolitikere i kommunene som fortsatt venter på den nye vegen. De skal ivareta interessene sine respektive lokalsamfunn. Samtidig må de vise at de forstår hvor langt strikken kan strekkes. Lokale krav må balanseres mot faren for nye utsettelser.

Vi hører de tydelige stemmene fra alle som krever en ny, trygg og effektiv veg. Det er vanskeligere å høre stemmene fra folk som bor langs den gamle vegen, som i deler må leve midt i ei trafikkork, som opplever det vanskelig å ta seg mellom tettsteder, og som har holdt ut fordi de litt for lenge har trodd på løfter om at det vil ordne seg. Det er kanskje på tide å parkere noen lokale kjepphester. Kjepphester er dårlige til å dra, og overfor statsråden er det viktig å vise at her strekker man seg langt for snart å kunne komme i mål.