Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I sin kommentar 16.9. fyrer Kathrine Lunde løs mot «skrævende menn», dvs, menn som tar for stor plass, men den kan også leses som en kanonade mot menn mer generelt. Bakgrunnen er delvis det som framstår som organiserte utraderinger av kvinner til kommunestyret i enkelte kommuner.
La det være klart: Jeg ser ingen grunner, når det gjelder kompetanse og dyktighet, til at kvinner ikke skal likestilles med menn i politikken. Men de som velges inn i politikken skal representere mye mer enn sitt kjønn; partiprogrammet, skolekrets, alder mv. I Bergen er f.eks. synet på Bybanen over Bryggen langt viktigere enn kjønn og alder, kanskje også parti.
Det er ikke rart det ikke er flere kvinner i politikken når det er fullt av skrævende menn
Det framstår som språklig ufint å bruke en tilsvarende betegnelse på kvinner som tar stor plass, og som utøver den makta posisjonen har gitt dem, på en ufin måte. Men de finnes de også. Å forklare reaksjonene på Trosholmens lederstil med at det er en reaksjon fra «godt voksne menn» blir en trivialisering av en viktig sak, som blant annet synes å påvirke hvilke partier som skal samarbeide om å styre kommunen den neste perioden. Lederstilen er for øvrig illustrert av Eldrerådet i GD.
Eldre kjenner kulden og kjemper for demokratiske rettigheter
Det framstår i Lundes argumentasjon at det er ille å være mann, men enda verre å være aldrende, eller godt voksen mann. Når det gjelder alder, er det grunn til å være litt mer nøye med begrepene. I aldersforskning opererer en nå ofte med fire aldre; barn/ ungdom, yrkesaktiv alder, pensjonistalder (den tredje alder), og den fjerde alder (hvor en er hjelpetrengende). Det er vel i dag rimelig å si at eldre og godt voksne er de over 70 år ( pensjonistgrensa).
Det er i Lillehammer i dag omtrent 4500 personer over 70 år, og det er 4 personer i kommunestyret i denne aldersgruppe. De eldre er underrepresentert, men ikke så mye som gruppa under 40 år. Den utgjør i Lillehammer mer enn 47% av innbyggerne og har bare 4 (eller 10%) av representantene. Det er derfor de middelaldrende menn ( og kvinner ), i gruppa 40-65 som dominerer både i samfunnet og i lokalpolitikken. Så på vegne av oss over 75, så ber jeg om at det ikke framstilles som at «jo eldre , jo verre» om politikere. Det er ikke de «godt voksne» som styrer byen. Det er lite med eldrepolitikken i Lillehammer de siste åra som tyder på at vi i den tredje og fjerde alder har hatt makta.
Manglende interesse for lokalpolitiske saker er ikke noe nytt fenomen, og det «demokratiske underskuddet» er heller ikke noe særnorsk. Det er derfor gjort mange forsøk med å trekke inn nye grupper på andre måter enn ved at de skal inn i kommunestyret. Det kan være gode grunner til at småbarnsforeldre i tredveåra ikke vil binde seg til mye arbeid og mange møter i fire år, for å forsvare partisynspunkter andre bestemmer, eller har bestemt. For dem som er enda yngre kan også andre involveringsformer være mer attraktive. Partiene må spørre seg hvor åpen partikulturen er for nye (og kanskje uortodokse)synspunkter.
Jeg ledet for noen år siden et forsøk om demokratisk innovasjon. Fire kommuner fikk en innføring i nye former for å trekke inn innbyggerne i lokale saker. Vi trakk veksler på spennende danske forsøk. Gentofte kommune har f.eks. utviklet en ordning med områdeutvalg som opprettes for avgrensede oppgaver hvor innbyggere trekkes ut for å arbeide sammen med politikere. Utarbeiding av en ny ungdomsplan kan være et slik eksempel. Mange som er redde for å binde seg til møter over fire år, blir gjerne med på slike oppgaver. For de folkevalgte kan det være litt skummelt å trekke inn nye grupper en ikke helt vet hva står for. De fire kommunene i vårt prosjekt konkluderte i alle fall med at de ikke ville prøve noen større demokratiske innovasjoner.
Debatter om det demokratiske underskudd har en tendens til å dukke opp i bakkanten av valg, for så å bli borte. Det er utviklet spennende modeller i mange land, så hvis det påtroppende kommunestyret oppriktig ønsker å finne nye måter for å engasjere innbyggerne mer i lokale spørsmål, så er det bare å ta en studietur. Før de gjør det, så kan de jo sikre at de lovpålagte organene som finnes for at underrepresenterte grupper skal bli hørt, som eldrerådet, får gode arbeidsbetingelser.
Rolf Rønning, Lillehammer