Tregrensa trekker seg oppover

Av

Det er ingen hemmelighet at tregrensa i Norge kryper oppover. Forskning viser at noen steder i Norge er tregrensa steget nærmere 90 meter på 100 år.

DEL

Lillehammer: Utsikten fra hyttevinduet har med andre ord forandret seg drastisk. Varmere klima er én årsak, endring i landbruksindustrien er en annen. Konsekvensene av begge er flere trær, stadig høyere i landskapet.

Oscar Puschmann er seniorrådgiver ved NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, og har brukt flere år på å gjenfotografere landskap over hele Norge, også i Gudbrandsdalen

Vist ved siden av bilder av samme motiv tatt for 100 år siden, avdekker Puschmanns registreringsmetode et dagens landskap med busker, krattskog og trær, der det før var åpent landskap.

Gjengroing

Ifølge NIBIO skyldes gjengroing færre beitedyr, mindre menneskelig påvirkning av landskapet og endrede klimaforhold. Gjengroing er en trussel mot eksisterende plante og dyreliv, samtidig som landskapet blir mer utilgjengelig.

Forskning viser at fjellskog dessuten bidrar til global oppvarming.

Ifølge NIBIO finnes det i Norge mange naturtyper som er avhengige av bruk, som slått, beiting, brenning og lauving. 

Forskerne mener at gjengroingsprosessene startet med industrialiseringen av jordbruket og da kunstgjødsel ble tatt i bruk i stort monn. På generell basis kan man si at produksjonen på innmarka etter hvert økte betraktelig, og at bøndene ikke lenger er like avhengige av å hente ressurser fra utmarka. Slått, brenning og lauving, som var tradisjonelle måter å arbeide med utmarka, opphørte nesten helt. Først etter en del år blir gjengroingen tydelig, og nå går den fortere og fortere, opplyser forskerne på NIBIO.

Skogen har i dag overtatt mange steder. Dette er tilfelle over hele Norge, også i Gudbrandsdalen.

Dårlig for økonomien

Anders Bryn er biolog og førsteamanuensis ved Norges Naturhistoriske Museum, ved Universitetet i Oslo.

Han har forsket på gjengroing av det norske landskapet i en årrekke. Han er bekymret.

– Gjengroing har en rekke konsekvenser for biologisk mangfold, og biodiversitet i norsk natur. 25–30 % av alle trua arter i Norge er avhengig av at vi driver tradisjonell utmarksbruk for ikke å forsvinne, sier Bryn.

Men gjengroing handler om mer enn biodiversitet.

– Kulturminner trues av gjengroing. Vi snakker om fysiske kulturminner som blir ødelagt ved gjengroing, både som konsekvens av at røtter bearbeider minnene og ødelegger dem, men også på grunn av biokjemiske prosesser som bryter dem ned, sier Bryn.

Han har holdt foredrag og reist rundt i Norge og snakket om konsekvenser for naturen vår, og legger ikke skjul på at for reiselivsnæringen kan  gjengroing utgjøre en skikkelig trussel.

– Folk kommer for å se pene landskap, de vil ha utsikt og utsyn, sier han.

Tapt produktivitet

Når det kommer til landbruket er gjengroing "bad for business". Gjengroing betyr tapt produktivitet.

– Vi har brukt flere tusen år på å rydde landskapet for å kunne drive beite og annet landbruk. Da sier det seg selv at det er dårlig økonomistyring å la det gro igjen. Det er mye mer kostbart å rydde et landskap som er grodd igjen, enn å vedlikeholde det, sier han.

Når det er sagt. Gudbrandsdalen er fremdeles et område med mye utmarksbruk og mange aktive støler. Riktignok  er ikke like mange støler i drift som i Valdres, men det er stor aktivitet i Gurbrandsdalen likevel.

Skogen kryper oppover

Det skjer rett utenfor hyttevinduet ditt. Skogen flytter seg oppover og oppover.

– Det som før var utsikt over fjellandskap er i dag utsikt over skogen, sier Bryn.

Et svært godt eksempel finner du langs Pilgremsleden mellom Trondheim og Oslo.

– Deler av leden over Dovrefjell gikk før i åpent fjellterreng. I dag dår du gjennom skog her, sier Bryn og viser bilder av frisk bjørkeskog på vei mot Hjerkinn.

Kryper mot kjølig temperaturer

Det er ikke ukjent at varmere vær og globale oppvarming gjør at løvskogen flytter nordover. Så også i Norge.

– I noen deler av landet har skoggrensa steget med 87 meter de siste hundre årene, sier Bryn.

Tregrensa har de samme stedene steget med 131 meter.

Takket være Hanna Resvoll-Holmsen, Norges første kvinnelige botaniker, vet vi mye om hvor skoggrenser gikk i Norge. De siste årene er Bryn og kolleger gått opp Resvoll- Holmsens løyper på ny.

I norsk sammenheng snakker vi ofte om karbonlagring, altså å bruke skogen til å binde karbon. I samtalen om norsk bioøkonomi snakkes det ofte om skogindustrien som en vesentlig bidragsyter med tanke på reduksjon av klimagassutslipp. Trær nyttiggjør seg som kjent av karbondioksid, og blir sett på som en del av løsningen for lavere utslipp i framtiden.

På Vestlandet og i deler av Nord- Norge snakker myndigheter og forvaltning om skogplanting som en nøkkel til karbonbinding. 

– Men det er nok ikke så enkelt, forklarer Bryn.

For jo flere trær du planter- jo varmere blir det.

Enkelt forklart så bidrar man også til den globale oppvarmingen gjennom nye plantefelt, og deler av vinninga går opp i spinninga, forklarer Bryn.

Norsk landskap er i endring også, og kanskje særlig, som en konsekvens av at det norske landbruket har gjennomgått en effektivisering i stor skala (ikke alle er enig i at det er en effektivisering, men dog). Den norske utmarka, som har vært svært viktig for norske bønder i årtusener, blir i mindre grad enn før utnyttet.

Bryn anslår at det var så mange som 70 000–90 000 gårder som benyttet seg av ressursene i fjellet. Slik er det ikke lenger, og seterlandskapet gror sakte, men sikkert igjen.

Klimaendringene og lokale konsekvenser

  • Julie Messel er frilansjournalist med erfaring fra lokal og nasjonal presse
  • Hun har fått støtte fra Fritt ord til å skrive en reportasjeserie om lokale konsekvenser av globale klimaendringer
  • På bestilling fra GD har Messel tatt for seg spørsmål knyttet til blant annet landbruk, biologisk mangfold og infrastruktur i vår region
  • Serien er i seks deler.

1) Ber kommunene ta hytte-ansvar

2) Karbonlagringens viktigste verktøy finnes på fjellet

3) Temperaturen i Mjøsa er steget med 1,5 grader på 46 år

4) Tregrensa trekker seg oppover

Artikkeltags