Gå til sidens hovedinnhold

Klimaforskerne har bare skjøvet på dommedag

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Nylig hadde Jo Heringstad et debattinnlegg i GD; «Klimaforskere er ikke lenger dommedagsprofeter». Den overskrifta stemmer ikke. De som tituleres som klimaforskere og klimajournalistikken har bare skjøvet dommedag ut i tid. Hundreår fram. Da slipper de å stå til ansvar, hvis spådommene ikke oppfylles. De har brent seg hele tiden på, at når deres spådommer har vært satt til å oppfylles i løpet av de nærmeste årene, så har det alltid gått i vasken for dem. Derfor har de funnet det lurt å skyve dommedag ut i tid.

Da klimavekkelsen virkelig fikk fart i Norge med Nobels fredspris til Al Gore og FNs klimapanel (IPCC) i 2007, kom nye naturfagbøker for ungdomsskolen tett etter. Selvsagt med klimastoff. I naturfagboka for 10. klasse i ungdomsskolen, Tellus 10, Aschehoug 2008, kom spådommen om at Nordpolen kunne bli isfri i 2013. Men i 2013 var polisen fremdeles der i beste velgående. Det måtte være flaut for de mange klimatro naturfaglærere som ikke hadde fått skiftet ut det omtalte læreverket i 2013. Flaut også for klimaforskere og skolemyndigheter.

Det fins masser av eksempler på, at akademikere titulert som klimaforskere har stått fram som sannhetsvitner i media om ulike endringer i naturen. Endringer og ikke minst hypotetiske framtidige skremmende scenarioer som følge av endringene. Journalister har spisset skremselen ytterligere. Scenarioer som peker mot en forestående global dommedag. Mennesket gis skylda. Det er CO₂ fra vår bruk av kull, olje gass. Slutter vi å bruke kull, olje og gass, så unngår vi dommedag, er visa.

Den svenske forskeren Svante Arrhenius redusert betraktelig CO₂ sin betydning for temperaturøkning i et arbeid i 1906 i forhold til hans arbeide i 1896. Heringstad peker på verdenshavene. Der er han inn på det helt fundamentale for intern varmetransport på vår klode. I tillegg er vanndamp den desidert dominante såkalte drivhusgassen. Lars Lillo-Stenberg har nylig sluppet en singel: «Det er havet som er størst» – på denne kloden her. Nå tror jeg ikke Lillo-Stenberg har hatt klimadebatten i tankene, da han skrev visa. Men hvem vet? Han ble i alle fall slått av undring og falt i dype tanker av hvor gigantisk Atlanterhavet er, da han seilte over det. Visesangeren har helt rett i, at havet er størst på denne kloden her. Ingen kan bestride det. Hav dekker 71 % av planetens overflate ned til ca. 3,5 km gjennomsnittsdybde. I grunnen skulle planeten hete Havet og ikke Jorda. Men siden mennesket er et landkryp, så har vi gitt planeten navnet Jorda.

Jeg har ikke plass her til å komme inn på de mange fenomener både på og utenfor vår planet samvirker på vår klodes klimautvikling. Vi vet for lite til å si noe bestemt om den globale klimautviklingen fram i tid. Blant annet vet vi for lite om sola som er Jordas energikilde. Dessverre har FNs klimapanel, politikere og medier spikret forskningen til, at CO₂-utslipp fra kull, olje og gass overstyrer planetens naturlige klimautvikling. Denne sperren for vitenskapen startet allerede med stiftelse av IPCC i 1988.

Til slutt; hvorfor er det blitt totalt stille i politikk og medier om CO₂-målingene på Hawaii? Helt taust om at globalt CO₂-nivå har steget på målestasjonen på trass av pandeminedstengningene? Det må være noe annet enn CO₂ fra kull, olje og gass som får CO₂-nivået til å stige.

Arnt Orskaug, leder Lillehammer INP