Gå til sidens hovedinnhold

Klubbeslaget på Hundorp – en skrøne

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Vi står overfor et slag om det nasjonale 1000-årsjubileet Hundorp 2021. Slaget står mellom forskningsbasert kunnskap og fake historiefortelling – eller lygisaga som det het på norrønt mål. Jubileet på Hundorp kretser rundt det spektakulære kristningsdramaet mellom Olav Haraldsson og Gudbrandsdalens mektigste høvding Dale-Gudbrand. Episoden kalles Klubbeslaget og har fått plass i jubileets logo.

Snorre Sturlason er fortelleren, historieverket er Heimskringla (1220–30) som for tidligere generasjoner hadde status på linje med Bibelen: sannheten om Gud og sannheten om Norges gamle historie side om side i bokhyllene. Det vil komme som et sjokk på mange Snorre-elskere at middelalderhistorikeren som var oppvokst på Islands største lærdomssete, kunne falle for en skrøne som historisk sett ikke holder vann.

De fleste kan hente fram minnebildet av den svære klubben som ble løftet og smadret bøndenes gudebilde idet morgensola rant over Hundorp. I våre øyne et overgrep mot bøndene og deres religion. Det skal ikke mye tankevirksomhet til å forstå at slik kan ikke religionsskiftet ha foregått. Det visste selvsagt Snorre. Likevel lar han prente en burlesk fortelling som fremstiller bøndene på Hundorp som dumme og lettlurte, deres religion som barnslig og latterlig.

Det er når vi sammenligner Snorres fortellinger om kongenes kristningsferder i Trøndelag at vi innser hvor annerledes Hundorp-fortellingen er. Trønderhøvdingene og religionen deres omtales med respekt. Snorre var selv høvding som motsatte seg den norske kongens overmakt. Det kostet ham livet.

Men først og fremst var Snorre en stor skribent med sans for drama. Det er forklaringen på at han kunne sakset Klubbeslaget fra den eldre Legendariske olavssaga. Der fremstilles Olav Haraldsson som helgen fra barnsbein, omgitt av mirakler og legender som skal bevise hans helgenkarakter. Helt motsatt Snorres sedvanlige arbeidsmåte. Klubbeslaget har Snorre funnet så glitrende morsom at han «klippet og limet» scenen inn i Heimskringla. Men ettertiden glemte å ta høyde for Snorres humor.

Til og med under 900-årsjubileet på Hundorp i 1921 ble feiringen grunnet på bokstavtro Snorre-lesing. Gjestene fikk befestet at på Hundorp falt klubbeslaget som avgjorde Norges kristningshistorie.

For hundre år siden kunne man visst bedre, for det forelå fra 1897 en grundig vitenskapelig analyse av Snorres Hundorp-episode som viser at den i sin helhet er et lån fra Legendariske olavssaga. Når en ahistorisk helgenlegende blir flyttet over i et historieverk, skifter fortellingen karakter. Inkorporert i Heimskringla fremstår Klubbeslaget som en lygisaga, en kostelig skrøne til underholdning.

Det kloke hodet som for mer enn hundre år siden gransket kildene til Hundorp-fortellingen, var Anton Christian Bang (1840-1913), prest på Granavollen, Vinjes venn, biskop i Kristiania, kirkehistoriker og kirkeminister i Emil Stangs andre regjering. Bang var en forskende geistlig som med åpent sinn gransket sagaenes kristningshistorie. Hans konklusjoner viser at det ikke er en tøddel historisk sannhet i Hundorp-episoden. Klubbeslaget er fra først til sist et litterært fantasiprodukt som har vandret mellom flere sagaverk.

Det er ikke lett å formidle vitenskapelig basert kunnskap. Folk flest vil ha sin Snorre i fred. Selv har jeg prøvd å formidle A. Chr. Bangs konklusjoner over to tiår, gjennom foredrag, bøker og avisartikler, forgjeves viser det seg. Jeg spør meg hvor det blir av kirkens stemme. Har kirken glemt sin store forsker-biskop? 1000-årsjubileer går inn i nasjonens historie, de skal evalueres i ettertid.

I møte med all verdens «fake news» som vi daglig bombarderes av, er det livsviktig å hegne om kunnskap. Skolen innprenter ungdommen kildekritikk. Vi svikter de unge om vi ikke denne gangen snakker sant om Klubbeslaget.

Når Snorre kunne le, kan vi alle tillate oss både å le og jubilere. For det er en stor frihet A. Chr. Bangs forskning åpner for programkomiteen når han slår fast at hvor mye man enn strever, kan man ikke gjøre en legende til historie. Løsningen må være å slippe Snorres humor løs, bruke Klubbeslaget på nye, aktuelle og kreative måter. Slik kan jubileet bli et åpnende, troverdig preludium for Stiklestad 2030.

Les også

Tusen år. Tusen historier. Vår historie.

Gro Steinsland, prof. em. Universitetet i Oslo