Gå til sidens hovedinnhold

Kommunene må samarbeide om å ta vare på fjellet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Innlegg i GD de to siste ukene tar opp følgene av den storstilte byggingen av fritidsboliger. Et av hovedsynspunktene er at denne kan ha følger for nabokommuner, fordi utbygging i èn kommune ofte vil ha konsekvenser for områder i nabokommuner. 6.april skriver Renate Segtnan at de tre kommunene Gausdal, Øyer og Ringebu bør gå sammen om en felles arealplan for Gausdal Nordfjell. Den vil omfatte områder med stor utbygging og naturbelastning, som f.eks. på Skei, Kvitfjell og Musdalssetra. Dette vi i så fall være en interkommunal arealplanlegging.

I et innlegg i GD 9. april støtter Berulf Vaagan Segtnans innlegg og går videre på dette ved i tillegg å ta opp fjellområdene nord for Gausdal som omfatter Kvitfjell, Golå og Fefor, som henholdsvis ligger i Ringebu, Sør-Fron og Nord-Fron. Segtnans og Vaagans forslag omfatter til sammen fem kommuner. Vaagan sier at fjellområdene i disse kommunene har en stor og felles verdi. Hans innlegg støttes 9. april av en leder i GD. Vaagans hovedpunkt er at virkningene av utbygging av fritidsboliger ikke stopper ved kommunegrensene. Han mener vi må holde igjen relativt uberørt natur mellom de nåværende områdene med fritidsboliger. Han støtter forslaget om en felles plan for naturområdene.

Jeg vil supplere Segtnans og Vaagans eksempler ved å komme inn på forholdene i fjellområdene i Øyer, Lillehammer og Ringsaker. Dette gjelder fritidsboligområdene i Hafjell, på Nordseter og Sjusjøen med nærliggende fjellområder. Helt siden tidlig på 2000-tallet er det kommet forslag om en samordning av arealbruken i de tre kommunenes fjellområder. Det har også vært kontakt med nabokommuner i Østerdalen. Det er bl.a. viktig å fastsette en fjellgrense for å skjerme fjellet mot utbygging og ytterligere naturinngrep. Dette kan f.eks. gjøres gjennom ved en interkommunal forvaltningsplan. Noe som nå kan ha blitt lettere, og mindre byråkratisk, ved at det vil skje innenfor det felles forvaltningsområdet (fylket) Innlandet.

Avslutningsvis vil jeg heve blikket og komme med noen prinsipielle betraktninger om viktigheten av tenke nytt om planlegging i naturområder, som ligger i flere kommuner. Historisk og tradisjonelt sett har de administrative grensene, dvs. en kommunes grenser, satt rammene for området som planleggingen skal omfatte. De fleste planer for utbygging av fritidsboliger er eksempel på dette. Naturen, og naturtyper som fjellområder, kjenner imidlertid ingen kommunegrenser. Ut fra dette er en planlegging som ikke tar hensyn til konsekvenser i nabokommuner en uøkologisk planlegging. Eksempler på dette er utvidelsen av Kroksjølia og det planlagte området i Lunkelia i Sjusjøfjellet. Begge disse ligger, eller vil eventuelt ligge, mindre enn èn kilometer fra Ringsakers grense til Lillehammer.

I Sør-Gudbrandsdalen har det de siste 20 årene foregått en utstrakt planlegging og utbygging av fritidsboliger. Områdene Segtnan og Vaagan nevner er eksempler på dette. Stadig flere nye utbygde områder vil, ikke i bare føre til økt press på naturen i utbyggingskommunen, men også på nabokommuners naturområder. Dette kan føre til økt ferdsel også i deres områder. Et eksempel på dette er forholdet mellom Lillehammers relativt lite utbygde fjellområder og den storstilte utbyggingen i nabokommunene Øyer og Ringsaker. Det har i mange år vært sagt at Lillehammer «holder» turområder for disse.

Det er ikke tvil om at det nå er viktig med en interkommunal og kunnskapsbasert planlegging for å ta vare på våre natur – og fjellområder!

Arne Chr. Stryken, Lillehammer

Det er åpenbart riktig å se Gålå, Kvitfjell og Skei i sammenheng

Kvaliteten på Skei, Gålå og Kvitfjell er avhengig av at vi holder igjen noen relativt uberørte områder mellom disse

Den bærekraftige hyttekommunen