Er du en av dem som har arrangert konfirmasjon i år? Da har vi noe til felles. Vi kunne sikkert hatt en lett og livlig samtale om alt det praktiske som må falle på plass, om lokale, mat, invitasjoner og bordkort, frykten for at korona skulle stikke kjepper i hjulene. Om hvor lettet vi er for at det er over, og det gikk jo bra, ikke sant?

Men i mine forberedelser dukket det også opp bekymringer og ubehag som er vanskeligere å snakke høyt om. Jeg er evig opptatt av å sette ord på det språkløse, på de diffuse monstrene vi helst gjemmer under senga. Det vi helst ikke vil innrømme for oss selv engang, og som derfor kan legge seg som giftig tåke over selvfølelsen. Jeg vil peke på dem, gi dem en forståelig form, slik at vi kan sammenligne hverandres monstre og se hvor mange likhetstrekk de faktisk kan ha. Om ikke samtalen blir like lett å livlig, så blir den kanskje mer berikende og nyttig.

Da jeg skulle klippe sammen en film om konfirmantens liv så langt, basert på 60 timer med råmateriale (takket være morfaren), lå alt til rette for en rørende, morsom og grundig oppsummering. Jeg gledet meg til å sette i gang med å se gjennom og plukke ut, lage en miks av viktige milepæler og muntre hverdagsøyeblikk. Det skulle letes, klippes og limes, og jeg skulle vise frem den glade, underfundige, bedagelige, kreative og modige jenta jeg er så stolt av.

Men så begynte monsteret å røre på seg. Hvis jeg skulle klippe sammen hennes historie kom jeg heller ikke unna min egen, og hvordan de vikler seg inn i hverandre. Den er ikke alltid så munter. I perioder har jeg rett og slett vært for syk til å være til stede. Psykisk syk, den verste formen, for depresjoner er så uformelige at ikke engang leger får grep om dem, langt mindre et barn. Det er en destruktiv kraft som på det verste dekker hele tilværelsen, ikke en flekk er uberørt. Det er unngåelig at dette påvirket barnet mitt også, og tanken på at det har satt varige spor er uhyggelig, og trolig ikke grunnløs. Hvilke monstre skjuler seg under senga til den tause tenåringen?

Jeg så det levende ansiktet hennes lyse opp skjermen, men i bakgrunnen lurte mitt eget. Det døde blikket, den metalliske tonen i stemmen, anstrengte smil som kjapt forsvinner når jeg tror jeg ikke blir sett. Det som kameraet fanger kan jeg ikke fornekte, det finnes fremdeles spor av dette i oss begge. Lys og mørke. Dette uklare, grå som ligger imellom, som tåke. Fireåringen. Femåringen, seksåringen, syvåringen. Sist gang jeg ble innlagt var hun ni.

Jeg vet at jeg ikke er den eneste omsorgspersonen som har hatt perioder med alvorlig sykdom i løpet av barnas oppvekst, og det er derfor jeg skriver dette. Jeg vet at dere finnes, dere med monstre som hvisker om den perfekte barndommen dere ødela. Man kan ikke planlegge livet. Sykdom kan slå ned hvor som helst. Problemene kommer, økonomiske kriser, samlivsbrudd og avhengighet. Barn reagerer ulikt på stress, og hvis du leter etter tegn, så vil du finne dem. Men dersom sykdomsperioder, som du har absolutt ingen reell kontroll over, har satt varige spor, hva så?

Er dette nødvendigvis et monster under senga til evig tid? Jeg tror ikke det. For det første kan vi hjelpe hverandre med å dra dem frem i lyset og ufarliggjøre ved å gi dem navn og konkret form. For det andre endrer vonde minner seg med tiden, fordi vi stadig utvikler oss og tolker dem på nytt. Dette gjelder også barna våre, som blir stadig mer modne og reflekterte. Det er faktisk nyttig å ha erfaringer som er tråere å tygge på, og vi gjør dem en bjørnetjeneste hvis vi forsøker å frarøve dem de vanskelige erfaringene ved å dytte dem unna. Man blir tryggere av å vite hvem man er og hvorfor, enn å legge instagramfilter over skjermen for å sanke flest mulig likes.

Filmen ble ferdig, og godt mottatt. Jeg klarte til slutt å åpne blikket slik at jeg så alle bildene og kunne pusle dem sammen til en større sammenheng. Og den handler om henne, ikke meg, men jeg ser meg selv og alt vi har opplevd sammen allikevel, som har formet oss begge. I det skjelmske smilet, de store, uttrykksfulle øynene. Og spensten i steget når hun hopper fra brygga på Sørlandet og kaster seg ut i vannet. Til lykke med konfirmanten!

Marit Daaland Lesjø, forfatter, Ringebu